Om det er et godt eller dårlig tegn for det norske politiske system, er en annen sak. For «normalt» betyr fortsatt mindretallsregjeringer og kaotiske tilstander rundt fremtidige regjeringsdannelser.«Unormaliteten» i høst skyldes Arbeiderpartiets ras på meningsmålingene og Fremskrittspartiets «all time high» med opptil 40 prosent oppslutning i enkelte fylker — bl.a. Vest-Agder. Mens Carl I. Hagen og hans partifeller tok bølgen, sendte det sjokkbølger gjennom den etablerte partistrukturen.Men de siste månedenes utrenskninger i Fremskrittspartiet begynner nå å sette sine spor, også i et parti som tidligere har omgitt seg med en teflon-effekt når det gjelder virkningen av indre stridigheters på velgeroppslutningen.Tidligere i denne uken offentliggjorde VG og TV 2 en meningsmåling som viser at oppslutningen om Frp er blitt redusert med 11,5 prosentpoeng på fire måneder. Partiet gikk tilbake hele tre prosentpoeng siste måned, og kniver nå med Høyre om å være landets nest største parti. Det betyr at fire av 10 velgere har forlatt Frp siden oktober. I sannhet en kraftig detronisering på rekordtid.For Carl I. Hagen er trolig dette en pris han er villig til å betale for å gjøre partiet stuerent som regjeringspartner i en borgerlig koalisjonsregjering. Men spørsmålet er om han ikke havner i det dårligste av alle alternativer: Han har partert sitt parti uten å oppnå noe som helst. For fortsatt vil Vidar Kleppe og trolig også Øystein Hedstrøm og Jan Simonsen profilere partiet på en måte som er en ren provokasjon overfor potensielle regjeringspartnere. Selv om Kjell Magne Bondevik har spist politiske kameler før, er det vanskelig å forestille seg Bondevik, Kleppe og Hedstrøm i samme regjeringskoalisjon.På den andre enden av den politiske skalaen sliter Jens Stoltenberg med å komme på offensiven. Arbeiderpartiet er blitt et 20-prosents parti for hvem Thorbjørn Jaglands 36,9 nå fortoner seg som en fjern drøm. Den eneste trøsten Jens Stoltenberg kan finne er at partiet har vært i siget oppover de siste månedene og vi vet fra før at når Arbeiderpartiets partiapparat mobiliserer til valg, kan gamle meningsmålinger raskt bli gjort til skamme.Det politiske Norge higer nå etter en flertallsregjering. Den siste ble oppløst i 1990. Siden det nå er lite som tyder på at vi går mot et valgskred i noen retninger, vil det i det neste halvåret være fritt fram for spekulasjoner om mulige flertallskoalisjoner. Av disse er trolig en koalisjon av Frp, Høyre og KrF den minst sannsynlige og politisk mest umulige. Da er det mer som taler for at Arbeiderpartiet og KrF finner sammen med støtte fra Sp og SV.Og for Fremskrittspartiet er både festen og slagsmålet over. Nå venter bare den politiske bakrusen.