Det er den realpolitiske Høyre-sluggeren Erna Solberg som skal gjennomføre skjerpingen. Og på samme måte som undervisningsminister Kristin Clemet revolusjonerer skolen i det stille, forsøker også kommunalministeren å endre asylpolitikken uten den store debatten. Men noen følger norske myndigheters behandling av de nødstilte med argusøyne. Lørdag gikk Oslos biskop Gunnar Stålsett ut og kritiserte kommunalminister Solberg for å herme etter Danmark i asylpolitikken. Etter forrige valg har Danmark som kjent strammet inn regelverket, som nå er blant Europas mest restriktive.Også i Norge får asylsøkerne stadig tøffere behandling. UDI er i ferd med å legge om hele mottakspolitikken etter mønster fra Danmark, uten å initiere noen debatt rundt dette. De har også kampanjer rundt om i verden for å varsle at det ikke lenger er noen «kjære mor» for økonomiske flyktninger og lykkejegere fra andre breddegrader som tror at Norge er en lukrativt «destinasjon».I realiteten er den norske asylpolitikken allerede svært restriktiv i sammenligning med andre europeiske land. Så sent som i 2000 fikk Norge kritikk fra FNs høykommisær for flyktninger for denne politikken. Til tross for at kun 267 av 14.954 søkere fikk innvilget asyl i fjor, er den alminnelige oppfatningen i befolkningen at Norge tar imot for mange flyktninger. En fersk undersøkelse fra SSB, gjengitt i Dagsavisen, viser at 53 prosent av det norske folk ønsker at det skal bli vanskeligere for flyktninger å få oppholdstillatelse i landet. Med denne holdningen er det lett å glemme at retten til å søke asyl er en viktig del av folkeretten. Gjennom det internasjonale asylinstituttet er Norge forpliktet både til å ta imot søkere og å vurdere de som kommer hit seriøst. Dette arbeidet vanskeliggjøres av den negative fokuseringen på asylsøkere, men også velmenende politikere har bidratt til at den norske asylpolitikken er tåkete. I dag kan det nærmest virke tilfeldig hvem som får opphold og ikke. VGs avsløringer om regjeringen Bondevik I og dens stille aksjon for å myke opp regelverket, avslører behovet for en bred samfunnsdebatt rundt den norske asylpolitikken. Norske myndigheter har åpenbart et gedigent kommunikasjonsproblem når det gjelder både praksis og premisser for behandlingen av flyktninger. Deler av begrunnelsen fra kommunestyret i Songdalens vedtak om ikke å ta imot flere flyktninger, er et godt eksempel på det betydelige skillet mellom kollektive oppfatninger og fakta i denne saken.Tiden er moden for at vi tar en bred debatt både om måten vi behandler asylsøkere på og hvordan vi etterpå integrerer de få som får bli.