Vi er så få her i landet. Ordene blir tatt frem når ondskap og meningsløshet rammer oss. Forferdelsen over barnedrapene i Baneheia og den bunnløse sorgen som følger ugjerningen driver oss sammen. Mentalt bor vi alle på Grim denne uken. Det kunne ha vært våre barn. Vi har alle noen å verge. Vi er alle krenket av det som har skjedd, selv om vi selvfølgelig ikke kan leve oss fullt og helt inn i følelsene som familiene til de to ofrene sitter med.Det er heller ikke meningen. Men vi ser det når en tragedie som denne rammer oss, at selv store Kristiansand er en liten by, og at Norge er et lite land. Midt i globaliseringens tidsalder næres et engasjement for naboers og medborgeres vel som er fjernt fra den overflatiske oppmerksomhet som følger de persondramaene som ellers skyller mot oss fra TV-skjermene. Drapene i Kristiansand viser oss samfunnet som noe mer enn en geografisk bestemt ansamling av mennesker. De viser oss samfunnet som et moralsk fellesskap.Vi opprøres, bedrøves og nekter for at slikt skal kunne skje i et land som vårt der det inntil nylig har vært regelen at alle uansett alder og kjønn skal kunne ferdes fritt uten å frykte for liv og helse. Det er en vesentlig kvalitet ved norske lokalsamfunn, enten vi befinner oss i by eller bygd, at det skal være trygt å oppholde seg utendørs. Denne vissheten er nå utfordret, men ingenting, heller ikke den grufulle hendelsen i helgen, må få ta dette fra oss. Vi gjør oss ikke illusjoner om at Kristiansand er Kardemomme by, men vi gir heller ikke etter for de krefter som driver samfunnsutviklingen i en mørkere og utrygg lei. I så måte har de siste dagenes begivenheter vist oss en by og landsdel som slutter rekkene og som bearbeider den kollektive sorg vi alle føler, en sorg som rett nok bare er en refleks av den bunnløse sorg de nærmeste må bære. I denne praktiske og daglige solidaritets— og sorgbeardingsprosessen legges fundamentet for at vi kan vedlike lokalsamfunnene våre som gode og trygge bosteder.To små jenter er brutalt og meningsløst revet bort. Et friområde som Kristiansands befolkningen flittig har benyttet, har fått uhyggens stempel på seg. En bydel er rystet og en hel nasjon føler med dem som bor der. Ingen kan gjøre det som har hendt ugjort. Det er en svær tanke å leve med, for raseriet over at ondskapen har gjestet oss på denne måten, er berettiget på samme måte som håpløsheten og fortvilelsen stilt overfor det ugjenkallelige.Vi setter vår lit til at politiet oppklarer saken raskt, slik det er gitt signaler om. Vi setter også vår lit til at det massive oppbud av mennesker som har villet hjelpe, det stille samhold som er utvist og de verdige markeringene som har vært avholdt, kan styrke alle som er berørt av denne hendelsen. Men dette blir først og fremst de bøyde hoders uke. Slik må det være når stor sorg gjester landsdelen.