På flyturen fra Gdansk til Kristiansand hadde jeg følge med en rekke polske gjestearbeidere på vei til å femdoble sin lønn. Alle hadde de reist fra en by med et sentrum som på slutten av siste verdenskrig ble totalt skadet. Bygningenes opprinnelige bruksområder er nå enten utgått på dato eller plassert i nytt husvære. Ruinene, ned til en gjenstående fasadevegg, er møysomlig bygg opp igjen etter de originale tegningene. Med oppfinnsomhet og kreativitet har man funnet nye bruksområdet for de renoverte bygninger.

Snittinntekt 16 kroner

Jeg kjenner til en cubaner som nå bor i Kristiansand. I hjembyen Havanna giftet han seg i fjor med en ung dame fra Sørlandets hovedstad. Rent økonomisk innebar det å bytte ute en snittinntekt på 16 kroner

dagen med noe som for han må fortone seg som å feire julaften hver uke. Den byen han forlot har gate etter gate med praktfulle byggverk. I hovedsak er disse oppført av spanske kolonister og fornøyelsessøkende amerikanske finansakrobater, som begge forlengst er jaget på sjøen. Dette var bygninger som skrek etter vedlikehold. Her manglet både husvask, maling og murpuss. Etter revolusjonen i 1959 har en strekt presset og skakkjørt altomfattende statsøkonomi funnet nye bruksområdet for disse, området som ikke minst inkluderer et stort mangfold av kulturaktiviteter. Et turistøye på et par ukers besøk kunne ikke øyne en eneste bygning hvor man hadde funnet at den enkleste løsning lå i å jevne denne med jorden. Tvert om kunne man nå øye spede forsøk på å bringe disse tilbake til sin fordums prakt.

Ruiner

De arbeidssøkende polakker og den utflyttede cubaner møtes i Kristiansand. Treffpunket blir hjørnet av Kongens gate og Vestre Strandgate. Det som her foregår drar polakkene kjensel på. I Gdansk vokste de opp med ruiner og bygninger hvor ofte bare fasadeveggen stod tilbake. Det samme opplever de nå her. Forskjellen er imidlertid vesentlig. Mens det i Gdansk var krigens herjinger som hadde revet ned, og de

kommunale myndigheter som hadde hovedansvaret for å bygge opp, var det her Kristiansand kommunens tekniske direktør og hans disipler i et fantasifattig bystyre som var ansvarlig for å rive ned. Eksilcubaneren er om mulig enda mer forundret. Her er han vitne til at i en større by i et land som bader i melk og honning river kommunen en knapt 40 år gammel vedlikeholdt bygning, som like lenge har huset byens teater. Til alt overmål har bygningen byens eneste fasadevegg av noen kunstnerisk betydning. Dette skjer mens «flickan i Havanna» kan sitte i ønsket fønster i ønsket bygning å se hvordan kunst— og kulturlivet rundt henne blomstrer. Hun har sikkert også observert at byggrenovering nå er rykket opp mange plasser på Raul Castros egenrådige prioriteringsliste. For den tidligere havanneser er ikke Kristiansand Castro land..

Nytt bystyre

Ved et valg til nytt bystyre ligger alle muligheter til rette for å feie ut rivningsentusiastene og erstatte disse med personer og partier hvor denne entusiasmen erstattes med et blikk for kreative og muligheter.