Og i går sprakk Bjarne Håkon Hanssen nyheten i VG om at han vil vurdere å foreslå drastiske virkemidler for å få bukt med tvangsekteskapene i innvandrermiljøene.
Han vil heve aldersgrensen for familiegjenforening fra 18 til nærmere 24 år, som er den grensen danskene har innført. Og han vil stille krav om at ektepar skal bo i det landet hvor de til sammen har mest tilknytning, i tillegg til å skjerpe kravene til inntekt for å forsørge ektefellen.
Dette er å kaste flere brannfakler inn i den norske innvandringsdebatten. Og forslagene vil trolig møte sterkest motstand fra regjeringspartiet SV. Men han vil også møte motbør innen sitt eget parti.
Det er derfor et djervt utspill arbeids— og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen nå foretar. Men det er utenkelig at det spilles ut i mediene uten at det er klarert med statsminister Jens Stoltenberg.
Det er bred enighet, selv blant toneangivende ledere i innvandringsmiljøene, at tvangsekteskap er blitt et alvorlig problem også i det norske samfunn. Det er imidlertid få effektive virkemidler tilgjengelig for å komme uvesenet til livs.
De tiltak Bjarne Håkon Hanssen foreslår vil ha en varierende grad av treffsikkerhet. De vil trolig fange opp en god del tvangsekteskap, men også ramme andre som har inngått normale ekteskap.
Det vil i så fall være den pris innvandrerfamilier må betale for vår bekjempelse av tvangsekteskap. Og skaden vil ikke være uopprettelig for dem som rammes urettmessig.
Uansett hva man ellers måtte mene om de forslag arbeids- og inkluderingsministeren nå lanserer, setter han det uverdige og integritetskrenkende fenomén som tvangsekteskap er på den politiske dagsorden.
Bjarne Håkon Hanssen fortjener honnør for at han våger å invitere til en debatt som tidligere har skapt politiske bølger i Danmark, og som nå bringes inn i den rød-grønne regjeringskoalisjonen.