Omregnet til norske kroner merkes effekten av den laveste dollarkursen siden 1981, men likevel er oljeprisen i ferd med å nå et helt nytt nivå. Strengt tatt er det ikke overraskende og vi har tidligere varslet utviklingen, men det er i alle fall en betydningsfull trend i internasjonal økonomi.
Tradisjonelt er høy oljepris positivt for oljenasjonen Norge. Senest lørdag brakte vi en reportasje fra Aker Kværner MH, som deltar for fullt i tidenes ordreboom innen den offshorerettede industrien på Sørlandet. Høy oljepris gjør det lønnsomt å lete etter og utvinne fossile hydrokarboner, selv når kostnadene stiger proporsjonalt med havdypet det sorte gullet ligger under. At norsk næringsliv er i historisk toppform, skyldes jo ikke minst påvirkningen fra olje— og gassektoren.
Men ett sted går en grense. Blir oljen for dyr, påvirkes den internasjonale økonomien negativt. Bil-, fly- og båttransport blir så kostbart at det presser aktivitetsnivået nedover. Oppvarming tar en så stor del av familieøkonomien at mindre blir igjen til reiser, klær og restaurantbesøk. I sum: lavere, økonomisk aktivitet på bred basis. Og, som alltid, bidrar forventningene om en utvikling til at de samme forventningene oppfylles. Troen på en konjunktursvikt blir begynnelsen på svikten.
I første omgang kan utviklingen beskues i finansøkonomien, fremfor alt på Oslo Børs. Der river frykten og grådigheten hardere i hverandre enn på lenge. Grådigheten vegeterer på oljeprisens betydning for norske olje- og leverandørselskaper. Jo høyere, jo bedre, litt enkelt uttrykt. Frykten næres av hva som vil skje dersom energikostnadene knekker veksttakten i den globale økonomien - samt litt av de stadig mer synlige effektene av «subprime» lånegalskap med opphav i USA.
Spørsmålet er: Når, og hvordan, kommer den stadig høyere oljeprisen til å innvirke på realøkonomien - på arbeidsmarkedet, boligprisene og handels- og servicesektoren?
Vi har ikke svaret. Vi vet bare at norsk økonomi har vokst seg sterkere enn noensinne og bør tåle litt motgang.