Ettermiddagen er varm og stille. Vi er i båt i Randesund. På vei fra Stokken til Torsø. Småbåter glir i bedagelig fart gjennom sundet.En stor cabincruiser kommer fra Kvåsefjorden og runder Stangodden. Farten er høy, han har havet på slep. Båtføreren gjør ingen tegn til å roe ned når han nærmer seg. For full maskin pløyer fartøyet mellom de mindre båtene.Føreren — en godt voksen mann - sitter på flybridgen. To unger uten redningsvest klamrer seg fast på baugen. «Skipperen» ser ikke ut til å bekymre seg for at barna kan miste grepet og ramle i sjøen, eller havne under båten og bli maltraktert av propellene.Småbåtene tar bølgene så godt de kan. Voksne og barn holder på å bli kastet over rekka når bølgene treffer båtene. I vår Sandvik 28 flyr kaffekopper og andre løse gjenstander vegg imellom.Mange elsker sjøen, og er mye i båt om sommeren. I feriefart mellom holmer og skjær. Finner en stille bukt å fortøye i. Nyter det herlige og sorgfrie livet borte fra bilkøer, stress og hverdagens mas og bekymringer.Vi er oppflasket med at sjøen er for alle. Der er trygt å ferdes, fordi båtfolk viser hensyn. Slik er det knapt lenger. Skjærgården er i ferd med å bli et farefylt paradis.Noen sverger fremdeles til saktegående farkoster og tøffer av gårde i harmoni med elementene. Men de pengesterke landkrabbene som har fått seg nye leketøy, blir stadig flere. I fartsmaskiner med hundrevis av hestekrefter fosser de fram. Uvettig kjøring er en fare for fartsbøllene selv og alle andre som ferdes på sjøen eller oppholder seg i strandsonen.Naturopplevelsen - å være på oppdagelsesferd og la seg beta av skjærgårdens særegne landskap - ser ikke ut til å bety noe. Særlig ille er det når fartsdjevlene opptrer i flokk. En armada av tunge og hurtiggående fartøyer skaper hekkbølger som gir folk i mindre båter en opplevelse av å befinne seg utaskjærs i stiv kuling. Båter ved hytter og naust røsker løs trosser og tau. Mange våger ikke å bade fra brygger og svaberg på grunn av bølgene. Folk som har lagt seg til ved holmer og skjær, løper som gale for å redde båtene sine.Unge blir lett skyteskive når rabiat kjøring er tema. Og visst er det galskap at 16-åringer kan føre båter på opptil 49 fot med så mange hestekrefter de måtte ønske, uten noen form for opplæring. Samme aldersgruppe må for øvrig ha lappen for å kjøre moped.Mannfolk i 40-50 årsalderen er den største trusselen på sjøen. At flere av de mest hensynsløse båtførerne i tillegg er ruset på alkohol, gjør ikke skjærgården tryggere. Hittil i år er flere titalls personer tatt for promillekjøring i sørlandsk farvann. Grensen i båt er 0,8 - fire ganger høyere enn for bil. Kombinasjonen høy fart og promille kan være en dødelig kombinasjon.Raske båter var involvert i flere alvorlige ulykker forrige helg. Dessverre også med døden til følge. Selv om politiet ennå ikke er ferdig med etterforskningen, er det hevet over enhver tvil at stor fart var medvirkende årsak til at det gikk galt.Lovløsheten til sjøs kommer i et grelt lys hvis vi ser hvordan trafikken på land kontrolleres. En bilfører som kjører i 30 kilometer i timen i byen, får bot om han ikke har sikkerhetsbelte på. Og selv om det ikke er påbudt, oppfordres syklister til å bruke hjelm. I båter som suser av gårde i 35-40 knop, sitter folk uten noen som helst sikring. Unger kan til og med oppholde seg på baugen i den vanvittige hastigheten. Er det rart det ender i katastrofe hvis ulykken først er ute?Noen opplever det surmaget at eiere av de raske båtene stadig får kritikk. Meningen er slett ikke å være gledesdreper. At flere kan skaffe seg båt og får oppleve hvor flott sjølivet kan være, er positivt. Jeg har også forståelse for at de som bruker store beløp på kjøp av hurtiggående båter, gjerne vil prøve dem ut i toppfart. Men hvorfor skal det foregå innaskjærs i trange farvann?Vi kan ikke tillate at naturperlene og idyllen i skjærgården ødelegges av rabiat kjøring i båt. Eller at fartsbøller spolerer naturopplevelsen for andre som har god tid og beveger seg sakte. Folk må få lov til å kjøre hva remmer og tøy kan tåle i sine fartsmaskiner, men da må de komme seg utaskjærs, hvor de ikke er en fare for omgivelsene.Redningsselskapet og politiet er bekymret over den hasardiøse kjøringen, og fastslår at mange ferske båteiere har mye penger, men er blottet for kunnskaper om skrevne og uskrevne regler på sjøen. Statistikken forteller at stadig flere debuterer som fritidsbåteiere i store og raske båter. At ikke flere stygge ulykker inntreffer, må tilskrives at lykken er bedre enn forstanden.Hittil i sommer har de fire politibåtene i Agder kontrollert nesten 3000 båter. Omkring en tredel har fått advarsler, forenklede forelegg eller er blitt anmeldt. Et alarmerende høyt tall. Mange er fartssyndere. For oss som ferdes mye på sjøen er det nesten ufattelig at politiet har slått kloa i et så stort antall. I sommer har vi sett politibåten bare én gang. Men der den viser seg, har den åpenbart en preventiv effekt. Derfor bør enda mer penger bevilges til patruljering i skjærgården.Sommer etter sommer kommer advarslene, og krav om at noe må gjøres for å stoppe fartsgalskapen på sjøen. Likevel er lite eller ingenting blitt gjort. Politikere og byråkrati virker handlingslammet, og fartsbøllene turer fram og blir stadig flere. Informasjonssjef Ingvar Johnsen i Redningsselskapet sier til Aftenposten at de raske båtene er tikkende bomber, og frykter mange ulykker i fremtiden.Justisdepartementet har nå varslet innføring av obligatorisk opplæring for båtførere. Økt kunnskap og endring av holdninger skal skape tryggere forhold. Vi får tro at tiltakene departementet har varslet, blir satt ut i livet, og ikke treneres eller havner i skuffen slik vi har erfart flere ganger tidligere.Spørsmålet er om krav til opplæring må ledsages av enda sterkere lut, for å få bukt med de aller verste råskinnene. Som at grove overtredelser fører til at båten beslaglegges i en periode. Kanskje kan det virke avskrekkende. For mange har så mye penger at en bot fra eller til er av liten betydning.
