Han viser i denne sammenhengen til deres antatte tro på at verden er blitt til «av seg selv», som altså skal være sammenlignbar med de kristnes tro på en skapelse.
Tro er ikke entydig
Her blandes kortene, for «tro» er ikke et entydig begrep. Gudstro er knyttet til en Gud, som de troende forutsetter at finnes, og som de relaterer og hengir seg til, og dette gjør de uten at Guds eksistens er et udiskutabelt faktum. Selv er jeg ikke-troende, men det er ikke en sammenlignbar «tro», men en oppfatning som bygger på (fravær av) fakta; jeg ser ingen grunn til å forutsette en Gud.
Når Østerberg henviser til spørsmålet om hvordan verden er blitt til, dreier seg om noe vi kan ha oppfatninger eller kunnskap om. Når noen tror slik eller sånn, er det på grunnlag av det de vet eller ikke, på samme måte som når vi f.eks. tror at det kommer til å regne i morgen. Dette er ikke en tro som definerer verden for oss, eller som vi bygger på, men uttrykk for hva vi mener å vite om et saksforhold. I denne forstand går humanetikere rundt og «tror» en mengde forskjellige ting, slik også kristne gjør. I den grad de kristne ser sin gudstro som en slik «oppfatning», er de vel ikke egentlig «troende»?
På linje med de kristne
Hvorvidt verden er blitt til «av seg selv», vet jeg ikke, men enten har den vært der alltid, eller den er blitt til ved prosesser som fremdeles er ukjent for oss. Her er vi, logisk sett, helt på linje med de kristne, for de antar at Gud enten har vært der alltid, eller han har «skapt seg selv». Så antar de videre at Gud har skapt verden, men dette er en helt tom påstand, for «skapt» har intet innhold. For en troende kan det være greit nok, for kunnskap om Gud er ikke tilgjengelig. For meg er det derimot en fruktbar antakelse at verden er blitt til ved ukjente prosesser, for det antyder at vi kan finne ut mer etter hvert. Slike spørsmål arbeides det med, men ganske sikkert uten at vi noen ganger får full avklaring!