Det resulterte umiddelbart i at jeg ble tatt i kraven og fikk streng refs av Språkrådet ved dets seksjonsleder Kristin Solbjør. Jeg fikk høre at «til å være språkpolitisk engasjert har Vernegg et forbausende lite gjennomtenkt forhold til språklige rettigheter». Det skremmer hvis det er forbausende eller overraskende for Språkrådet om en borger eller en organisasjon her i landet bruker sin soleklare rett til åuttrykke ønske om en lovendring. Heldigvis er det flere enn meg som mener at nettopp slikt er en viktig forutsetning for et reelt, levende demokrati.

Alle kommuner har én stemme

Hva fælt har jeg så sagt, som får Språkrådet til å gi meg på pelsen? Jo, at statsorganenes målform i et fylke eller annet større område ikke nødvendigvis er den som de fleste innbyggerne sogner til, men den som de fleste kommunestyrene har vedtatt å kreve at statsorganene bruker. Ifølge målloven har alle kommuner én stemme i denne saken; det spiller ingen rolle om kommunen har 1000 eller 100.000 innbyggere. Dette er ikke videre demokratisk. Innbyggertallet bør avgjøre, her som ellers.

Målloven fordrer også at du skal ha svar fra staten i den målformen du selv har brukt når du henvender deg til et statsorgan. Men ville det ikke vært bedre om den statsansatte kunne svare i den målformen han selv behersker best, sin hovedmålform?

Demokratisk rettighet

Nå vil jeg vite følgende av Språkrådet: Er det ikke en demokratisk rettighet for enhver borger og enhver organisasjon å kreve forandringer i en lov, også målloven, uten å bli irettesatt av et offentlig organ? Skal Språkrådet bedrive språkpolitikk? Jeg vil ha et klart svar, ikke svada. Ja eller nei på begge spørsmål.