Den norske krigspolitikken i Afghanistan er ledd i en amerikanskledet okkupasjon av landet som ikke kan vinnes militært, med mindre det settes inn enorme styrker. Den opptrapping vi ser nå, med vekt på offensiven i Helmand-dalen og på grensa mot Pakistan, er et element i president Obamas nye strategi, den såkalte AfPak-krigen.

Som ledd i dette tok Nato denne måneden et nytt steg mot total samordning av kommandostrukturen over styrkene, noe som betyr en ytterligere sammensveising av USAs og Natos styrker i krigen. Det betyr at norske styrker i stadig større grad kommer under Pentagons kommando og at norske soldater involveres i flere offensive og skarpe oppdrag.

Den rødgrønne krigspolitikken fortsetter likevel ufortrødent, oftest under dekke av å være nødvendig for å drive humanitært arbeid i Afghanistan. Men et flertall av befolkningen er motstandere av krigen, ikke bare i Norge, men til og med i de tunge krigsnasjonene USA og Storbritannia.

Det er nå på tide å gjenreise kampen for å trekke Norge ut av Afghanistan. Det gamle kravet om å hente soldatene hjem må fornyes i valgkampen. Det må stilles krav til at Norge går i spissen for å trekke sine tropper ut, noe som kan få betydning for andre land hvor debatten om deltakelse i krigen pågår for fullt. Det betyr at den rødgrønne regjering må bryte med den lojalitet overfor USA og Nato som stadig er ledesnor for utenrikspolitikken.

Lydhørheten for slike endringer har økt etter en sommer med ekstra store tap både av militære og sivile liv. I juli mistet flere vestlige soldater livet enn noen gang tidligere i den snart åtte år lange krigen. 76 soldater ble drept, av disse 46 amerikanske. Så langt i august er 14 soldater drept. Ifølge FN-kontoret ble det i fjor drept 2.118 sivile i krigshandlinger, noe som var en økning på 50 prosent fra året før.

Norske soldaters drap av en sivil familiefar nylig er sånn sett ikke et uheldig engangstilfelle, men et lovmessig resultat av den opptrapping av konflikten som finner sted, og det stadig mer utydelige skille mellom den USA-styrte Operation Enduring Freedom og ISAF-styrkene (som Norge deltar i) under Nato-ledelse. Sånn sett bærer ISAF-styrkene fødselsmerkene fra USAs folkerettsstridige angrep på Afghanistan kort tid etter 11. september-anslaget i 2001. Selv om det fins et FN-mandat bak ISAF-styrkene, blir det stadig vanskeligere å få øye på det utelukkende «defensive» og stabiliserende oppdrag ved ISAF som statsminister Stoltenberg og utenriksminister Gahr Støre fremholder hver gang de forsvarer den norske deltakelsen i krigen.

Målene for denne krigen blir stadig utydeligere og utsiktene til å «lykkes» militært svinner år for år. Dette gjenspeiles i folkeopinionen i selveste okkupantlandet USA der nå 54 prosent svarer at de er imot krigen i Afghanistan, mens bare 41 prosent støtter den i en nylig meningsmåling. I en lignende måling i mai støttet 50 prosent krigen, mens 48 prosent var mot. Tilsvarende skjer etter at 15 britiske soldater ble drept i løpet av ti dager i juli. Til sammen har 184 soldater fra Storbritannia mistet livet i Afghanistan siden invasjonen i 2001. Det er flere soldater enn britene mistet i Irak. I en meningsmåling publisert i The Independent 28. juli sa 52 prosent av de spurte at de ønsker å trekke ut de britiske styrkene. 58 prosent svarte at de ikke tror det er mulig å vinne krigen.

Dette er et interessant apropos til det heltemodige forsøk professor Janne Haaland Matlary gjør i Fædrelandsvennen forrige fredag på å fremheve nettopp de amerikanske og britiske begrunnelser for å føre krigen i Afghanistan. Den krigerske professor vil gjenreise «terrorfaren», sånn at vi skal forstå at dette er et stort sikkerhetsmessig spørsmål for vårt land og hele Nato-alliansen. Ellers har vi ingenting å gjøre i Afghanistan, for «man dør jo ikke for et utviklingsprosjekt», som hun skriver.

I sitt forsøk på å si at dette handler om Vestens sikkerhet, viser hun nettopp til den britiske og amerikanske begrunnelsen fra de politiske ledere som etter hennes mening er forbilledlig. Men selv om professoren gjør et aktverdig forsøk på å rive «fredsmasken» av denne krigen, unnlater hun å drøfte den virkelige årsaken til at Afghanistan-krigen må føres «to the bitter end», nemlig Natos nye strategi for å engasjere seg utenfor alliansens opprinnelige område («Out of area»).

Det prestisjenederlaget som ligger i en tenkt tilbaketrekning av vestlige styrker vil være et så stort slag for det nye Nato at det er politisk utenkelig. Derfor har president Obama trappet opp krigen og ført den inn på Pakistans territorium, slik at det nå er støtte til AfPak-krigen som gjelder som kriterium for om man vil være snill gutt i Nato-klassen. I dette perspektivet blir debatten om hvorvidt Norge kun skal ha soldater i Nord-Afghanistan for en intern familiekrangel i regjeringen å regne.

Den grunnleggende norske lojaliteten til Nato, anført av Norges mest Nato-lojale parti Ap, vil ikke endres uten ved hjelp av tungt press utenfra. SV er blitt nøytralisert ved sin regjeringsdeltakelse til å bli et de facto pro-krigsparti. Fra å ha stått på plenen og protestert mot krigen den første høsten i regjering, gikk Kristin Halvorsen så langt som å benekte at Norge deltar i en krig i 2007. Selv om det fins mange i SV som er motstandere av krigen, preges partiet av passivisering i dette viktige spørsmålet. I de siste fire år har alle krigsbevilgninger i Stortinget vært enstemmig – og herunder opptrappingen med deltakelse av flere norske soldater enn under Bondeviks regjering. Det sier sitt om hvor sterkt SV har latt seg binde i regjering.

Nå har krigsmotstanderne fire uker på seg til å komme på offensiven.