For noen år tilbake gikk reality-serien Big Brother som en farse over store deler av verden. I Norge var det serien ingen helt ville innrømme at de fulgte med på – men som likevel kunne skilte med rekordhøye seertall. Akkurat på samme måte som de kulørte ukebladene kun er noe vi leser på venteværelset til tannlegen, og at vi selvfølgelig ikke er nysgjerrig på om det er hold i ryktet om naboens sidesprang.
Vi mennesker er i større eller mindre grad nysgjerrige av natur, og fenomenet Facebook har gitt oss uante muligheter til å surfe rundt i andre menneskers private sfære. Aldri har vi vært så opplyst om våre venners og bekjentes hverdagslige gjøremål og avfotograferte øyeblikk. Informasjonsflyten i dagens samfunn er enorm, og tilgangen på informasjon fjerner grensene mellom hva som er privat og hva som er allemannseie. Vi har plassert oss selv i en Big Brother-situasjon, som dels er selvvalgt og dels ufrivillig. Mens Facebook faller inn i den første kategorien, er det et mye større problem at storebror ser deg også der du tror du er anonym.
Hver dag blir våre bevegelser registrert på forskjellige måter. Vi legger spor etter oss når vi leser nettaviser eller når vi googler etter informasjon om den neste sydenturen med familien. I minibanken registreres det hvem vi er og hvor mye penger vi har tatt ut, og turen på polet ser vi igjen på kontoutskriften. Det meste av slik registrering er utilgjengelig for andre enn deg selv, vi vet forhåpentligvis at det skjer og det har ingen stor funksjon i det daglige livet.
Kameraovervåkning er av en helt annen valør og med potensielt store implikasjoner for de viktige prinsippene om bevegelsesfrihet og personvern. En kort handlerunde i sentrum en lørdag formiddag kan sette større spor etter seg enn du tror. Rask gange i gågata, nye hansker på sportsbutikken, bytting av øredobbene fra din kjære og en kjapp tur innom kiosken på hjørnet kan raskt bety at du er festet til filmen en håndfull ganger.
Vernet om den private sfæren er en forutsetning for et fritt samfunn. Friheten forutsetter at hvert menneske vernes mot utilbørlig registrering, overvåkning og inngripen i privatlivet. Kameraovervåkning griper inn i den enkeltes personvern på flere måter ved å berøre mange menneskers ønske om å være mest mulig anonym, om å ha kontroll over personlige opplysninger og om å ikke måtte leve i et totalt kontrollert samfunn. Datatilsynet offentliggjorde for kort tid siden en rapport om kameraovervåkning i Kristiansand og Stavanger. Resultatet var nedslående. Om lag nitti prosent av virksomhetene hadde ikke engang meldt eller varslet om utplasseringen av kameraer, slik loven sier.
Datatilsynet har vanligvis liten eller ingen mulighet til å følge opp slike saker i et lokalmiljø. En løsning som vil sette mer fokus på den overdrevne spredningen av kameraer er å overføre dette ansvaret til kommunene. Lokale myndigheter og politikere har kunnskap og erfaring om hvor det er riktig å sette opp overvåkningskameraer – og hvor det ikke er nødvendig. En overføring av tilsynsansvaret til lokale myndigheter kan dessuten bidra til at personvernspørsmål kommer høyere på den lokalpolitiske dagsorden, og vil stimulere til en debatt og bevisstgjøring om personvernspørsmål.
Vi vil aldri kunne fjerne eller stoppe plassering av alle overvåkningskameraer, men vi kan begrense det og stille strenge krav. Utplassering av kamera på offentlig sted skal bare skje dersom det har en kriminalitetsreduserende effekt som ikke kan oppnås gjennom andre tiltak. Et annet viktig spørsmål er hva som skjer med informasjonen etter den er fanget av kameraet. Lagring, bruk og videreformidling av slik informasjon må strengt reguleres og kun begrenses til det formål det har.
Nylig overleverte Personvernkommisjonen sin sluttrapport «Individ og integritet» til fornyings— og administrasjonsminister Heidi Grande Røys. Rutiner for å styrke personvernet i helsesektoren, hjelp til å slette spor på internett og ytterligere tiltak for å hindre at storebror skal se deg når du er på reisefot. Dette er noen av forslagene som ble plassert hos Grande Røys, som nå lover å prioritere oppfølgingen av rapporten høyt. Kommisjonen ble oppnevnt i 2007 og har hatt et omfattende og viktig mandat; gi en helhetlig status over utfordringene for personvernet.
I dag har ikke personvernet den rettslige tyngden som det fortjener, og det er derfor gledelig å se at Personvernkommisjonen foreslår en grunnlovsfesting av personvernet i en tid da ny teknologi gir muligheter for økt og uønsket overvåkning. Regjeringen må følge opp de konkrete forslagene i rapporten og supplere med ytterligere lovforslag og tiltak for å sikre at vi kan bevege oss rundt uten å sette unødvendige spor etter oss, og benytte oss av den teknologien som er tilgjengelig uten å bekymre oss for unødvendig lagring og misbruk av privat informasjon. Alt kan likevel ikke reguleres ved lov. Som brukere av informasjons- og tekonologisamfunnets muligheter har vi som borgere en selvstendig mulighet til å begrense fotavtrykkene våre, for eksempel når vi handler på nettet eller oppsøker gamle bekjente på Facebook.
Personvern er fundamentalt viktig for et demokrati hvor staten skal kontrolleres av borgerne – og ikke omvendt. Dagens politikk fører til en alvorlig svekking av personvernet, og samfunnet tappes for private soner uten overvåkning og registrering. Personvernkommisjonens sluttrapport er et viktig skritt for å bremse og reversere utviklingen av et stadig mer kontrollert og registrert samfunn.
Jeg eier mitt eget liv og vil være med å bestemme hva andre skal vite om meg og mine bevegelser. Systematisk registrering av min hverdag, enten på trykk eller på film, er ikke en pris jeg er villig til å betale på bekostning av personvernet og ønsket om å kunne kjøpe frossenpizza uten at storebror ser meg!