Fysikalsk behandling er en lovpålagt oppgave. Av mange grunner har utgiftene økt betydelig de sener år. Budsjettrammer er overskredet, og denne utviklingen liker ikke Finansdepartementet. Det pågår utvalgsarbeid med å utrede alternative finansieringsordninger, bl.a. er det foreslått at fysikalsk behandling ikke skal være lovpålagt. Forslaget er så hårreisende at det må komme fra noen som er helt utkjent med vanlige folks helse og sosiale situasjon.
Når det så langt ikke har vært offentlig fokus på de dramatiske endringsforslag, kan det skyldes at selve systemet er sammensatt, lite oversiktlig, deler av refusjonsordningen er gammel (noe fra 1967) og at denne er flikket på underveis ettersom nye sykdomsgrupper er kommet til. Når jeg tar til orde i denne sak, er det ut fra erfaring som bruker, kommunal politiker og arbeid innen felt som helse/sosial og tidligere Aetat (helse— og sosialsjef/fylkesarbeidssjef).
Brukererfaring er av ny dato. Ryggoperasjon medførte lammelse og en utvikling fra rullestol, krykker og staver. I en alder av 60 år er jeg gradvis på vei tilbake til arbeidslivet, hvor jeg håper å være en del år fremover. Dette skyldes ene og alene fysikalsk behandling og egentrening. Begge deler er nødvendig. Jeg må sterkt understreke: Uten fysikalsk behandling og veiledning ville jeg fortsatt sittet i rullestol. Egentrening er avhengig av faglig veiledning, en kan gjøre galt verre med over- og feilbelastning hvis en ikke underveis blir korrigert. Å gå tur er et universalmiddel mange leger henviser til som eneste rehabilitering. Det kan i mange tilfeller gi økt belastningsskade.
Gjeldende finansieringssystem er basert på stykkpris, og lege foreskriver fysikalsk behandling. På medisinsk grunnlag utløses pasientens rett til behandling. Hovedprinsippet er at tre parter dekker utgiftene: Nav, dvs. staten, kommunen ved driftstilskudd til fysioterapeuter og pasienten ved egenandel, med fribeløp etter 2500. Så kommer alle særordninger.
Etter operasjon dekker Nav utgiften de første seks måneder, deretter må pasienten betale egenandel. Noen lidelser er unntatt fra egenandel, og Nav dekker utgiften. Lidelser uten operative inngrep kommer i mange kategorier; for noen dekker Nav alt, for andre dekker Nav en viss periode så inntrer egenandel. For alle disse grupper dekkes kommunens andel gjennom driftstilskuddet til fysioterapeut. Navs dekning skjer ved refusjonskrav fra fysioterapeut etter klasse sykdom og takstsystem. Hvem som helst kan gå til en fysioterapeut og få behandling, men hvis ikke dette er rekvirert av lege må en betale alt selv.
Kommuner har gitt driftstilskudd i ulikt omfang, alt fra 20 til 100 %. På den måten rekrutteres flere fysioterapeuter til kommunen, særlig kan dette være gunstig for mindre distriktskommuner. Når fysioterapeuten arbeider utover driftstilskuddstiden, er inntjening basert på refusjon fra Nav og pasientens egenandel. I noen tilfeller har fysioterapeuter som opprinnelig hadde 100 % driftstilskudd solgt en andel, og det rekrutters flere fysioterapeuter til behandling. Dette har latt seg gjennomføre pga. økende etterspørsel.
Økning i behandling og den samlede utgift for staten/Nav de senere år skyldes flere forhold. En økning av ledd og muskellidelser og nyere operasjonsmetoder fører til at skader/lidelser som før ikke ble operert, nå kan opereres med enkle inngrep. Det som her er nevnt øker behov for fysikalsk behandling. Når det gjelder operasjoner, har det vært stor mediefokus på ventelistegarantien. For å få den ønskede effekt av en operasjon er det ofte påkrevet med oppfølgende fysikalsk behandling, men denne side ved helbredelsesprosessen omtales ikke.
Når Finansdepartementet nå ønsker å spare penger, eller som det så vakkert heter, få et bedre og mer oversiktlig system, foreligger følgende alternativer:
En fysioterapeut kan bare sende refusjonskrav til Nav når han behandler en pasient innenfor rammen av driftstilskuddet. Dersom fysioterapeuten har 50 % driftstilskudd, må pasienten være så heldig å få behandling innenfor 50 % av fysioterapeutens arbeidstid. Hvis ikke han får plass innenfor denne tid, må han selv betale Navs andel. Gjeldende system med frikort utover 2500, kommer da ikke til anvendelse. Frikort gjelder bare når pasienten blir behandlet innenfor tidsrammen av driftstilskuddet. En del pasienter har økonomi til å dekke økte egenandeler selv. De med dårlig råd, med få muligheter til alternativ behandling, blir skadelidende. Resultatet blir for lite og ingen behandling. Hjemmebehandling for pasienter som er sengeliggende vil bli umulig, det vil ta for tid av fysioterapeutens andel av driftstilskuddet.
Når en sammenligner den alternative finansieringsordning med andre lovpålagte tjenester, kan konsekvenser illustreres med følgende eksempel: Kommunen har en kvote på 10 rullestoler. Hvis du ikke er så heldig å få tildelt rullestol av denne kvote, må du selv betale den.
Det mest faretruende er forslaget om at fysikalsk behandling ikke skal være en lovpålagt oppgave. Dette er et stort tilbakeskritt for en velferdsstat. Det er direkte usosialt og vil få store helsemessige og samfunnsøkonomiske konsekvenser.
Generelt er det planer om å redusere takstene betydelig, slik at Navs andel i sin helhet skal reduseres. Hele den alternative finansieringsordningen innebærer at staten overfører enda en oppgave til kommunene uten at det følger penger med. Riktignok heter det at kommunene skal få økte overføringer slik at de kan øke både størrelse og omfang av driftstilskuddet. Men gjennom mange års erfaringer fra kommunal virksomhet, har jeg aldri opplevd at reformer kompenseres i forhold til kommunens merbelastning og befolkningens behov.
Utgifter til uførepensjoner har vært jevnt økende de senere år. Samfunnsøkonomisk vil vi være bedre tjent med å øke kapasitet for rehabilitering/fysikalsk behandling og spare utgifter på andre kapitler av statsbudsjettet.
Det blir veldig spennende å se hva som skjer videre. Jeg håper virkelig både av hensyn til kommuneøkonomien og den enkelte pasients helse og sosiale situasjon at mange følger med på hva som skjer.