Dispensasjoner fra det generelle byggeforbudet har florert. Nasjonale retningslinjer er ikke blitt etterlevd, men snarere sabotert.
Utbyggingen har skjedd med politikernes vitende og vilje. Kristiansand er blant verstingene i Kommune-Norge. Da Flekkerøyplanen ble vedtatt i 1995, ble det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet etter plan— og bygningsloven satt til side. I årene etter er hundrevis av sjøboder bygget og innredet for beboelse, stikk i strid med planer og regelverk.
Stadig dukker nye lik opp i lasten. Nå refser sivilombudsmannen den praksisen Kristiansand kommune har benyttet seg av for å utvide skjærgårdsparken. Grunneiere har fått tillatelse til å oppføre hytter i områder som har byggeforbud mot at de har avgitt areal til skjærgårdsparken. Slike avtaler er i strid med nasjonale retningslinjer for bevaring av strandsonen.
Kristiansand kommunes lemfeldige omgang med strandsoneforvaltningen har for lengst blitt en belastning for lokalpolitikerne. De har turt fram uten å bry seg om overordnede hensyn og nasjonale standarder. Konsekvensen er omfattende nedbygging av strandsonen.
Utviklingen har vært en studie i politisk unnfallenhet. Så lite styring har det vært med strandsonepolitikken at det flere ganger de siste årene er reist spørsmål om lokalpolitikerne er egnet til å forvalte allmennhetens interesser i 100-metersbeltet.
Prinsipielt vil det være beklagelig om makt flyttes fra lokalt til sentralt nivå, for i utgangspunktet bør saker avgjøres av de organer som best kjenner hvor skoen trykker. Et levende lokaldemokrati med folkelig engasjement krever dessuten at de lokale forvaltningsnivåene har reell makt. Men det betinger at lokalpolitikerne tar inn over seg at byggeforbudet er der for at de skal overholde det, ikke for at de skal finne snedige veier å omgå det på.
.
.