Byregjering i 2011?

Oslo har hatt byrådsmodellen siden 1986, Bergen fra 2000. Men det betyr ikke at dette er en egnet styreform i Kristiansand.

Det lokale selvstyret i Norge bygger på formannskapsprinsippet. Alle partier trekkes med i beslutningene og er representert i formannskap, nemnder og utvalg etter oppslutning i valg. Prinsippet er at flest mulig skal være med i beslutningsprosessen for å få de beste løsningene for lokalsamfunnet.

Det kommunale selvstyret er basert på enighet. «Byparlamentarisme» forutsetter det motsatte. En «regjering» og en opposisjon. Halvparten av byens folkevalgte er i realiteten utestengt fra den daglige politiske maktutøvelsen når byrådet erstatter formannskap og kommunalutvalg, som i dagens system er viktige arenaer for meningsutveksling og påvirkning.

I byrådsmodellen inngår partiene forpliktende samarbeid for en valgperiode. Det utarbeides en politisk plattform som er grunnlaget for samarbeidet. Byrådet har all utøvende makt og de enkelte byrådsmedlemmer blir heltidsansatte «ministre» for hvert sitt «departement» – helse— og sosial, kultur, oppvekst osv. Politiske prosesser blir samtidig mer lukket, fordi et byråd ikke «slipper» sakene før de er klar for bystyrebehandling.

Med byrådsmodellen følger større forutsigbarhet. Partier som har forpliktet seg på samarbeid kan ikke opptre vekselvis i posisjon og opposisjon etter eget forgodtbefinnende, men må ta de politiske omkostningene det har å utøve makt. Ansvaret for styringen blir klarere plassert, fordi det blir mindre plass til selvhevdelse og egenmarkering for partiene.

Det undrer oss likevel at flertallet av politikerne i Kristiansand vurderer å innføre et system som baserer seg på en politisk todeling og en konfliktmodell som er fremmed for norsk lokalpolitikk. Kompromisser, omforente løsninger og stemmegivning på tvers av partigrenser i ulike politiske organer hører til lokalpolitikkens hverdag. Det er gjennom slike prosesser norsk kommunalpolitikk er blitt til praktisk politikk.