Fremskrittspartiet puster igjen Arbeiderpartiet i nakken i kampen om å være landets største parti. Siv Jensens skute rullet kraftig i dønningene fra den globale finanskrisen i fjor høst. Men godt hjulpet av frisk vind fra hijabdebatt og blasfemiparagraf seilte hun igjen inn i kjent farvann – og har åpenbart klart å overbevise mange om at snikislamisering er en større trussel for nasjonen enn både finans— og klimakrise.
En meningsmåling i Bergens Tidende torsdag gir Frp 29,6 prosent oppslutning. Det er uvisst om partiet klarer å holde seg på dette høye nivået fram mot valget i september. Men professor Hanne Marthe Narud ved Institutt for statsvitenskap i Oslo mener Frp vil gjøre et brakvalg hvis partiet klarer å sette flere innvandringssaker på dagsorden de nærmeste månedene.
Fremskrittspartiet har lang erfaring med hva som må tres på kroken når partiet begir seg ut på stemmefiske. En passe dose fremmedfrykt har gang på gang vist seg å være et agn mange velgere biter på. Da Carl I. Hagen kvittet seg med den liberalistiske ungdomsfløyen i partiet på Bolkesjø våren 1994, avskrev mange kommentatorer Frp muligheten til å reise seg igjen. Mot slutten av året var partiet under sperregrensen på meningsmålingene med litt over tre prosent av stemmene.
Men Hagen visste råd. Han varslet kamp mot den muslimske fundamentalismen som truet nasjonen og iverksatte en hensynsløs kampanje mot innvandringen. Effekten uteble ikke. Under kommune- og fylkestingsvalget i 1995 gjorde Frp et av sine beste lokalvalg. 14 år senere ser partiets budskap ut til å gå like lett hjem i enda større deler av velgermassen. Derfor kan vi også forberede oss på mer muslim- og islamfokus i tiden fram mot valget – og et stadig større Frp.
Partiets konfliktorienterte retorikk fører til en polarisert debatt. I den grad muslimer provoseres og tar til motmæle, er det de ytterliggående som entrer den offentlige arenaen som islams forsvarere. Frp gir konservative muslimer en sak som forener dem. Resultatet er en skyttergravskrig der partene strør om seg med generaliseringer og fremstiller muslimer som en ensartet gruppe.
Polariseringen av debatten gir ikke rom for nyanser og sementerer frontene. Det er nok i både Frps og konservative muslimers interesse, fordi det styrker rekrutteringen på begge sider. Men samfunnsbyggende er det ikke. Konfliktnivået øker, og frykten for islam og muslimer forsterkes i den øvrige befolkningen. Det er alvorlig når vi vet at de fleste av de omkring 100.000 muslimene her i landet er en integrert del av det norske samfunnet. De er i jobb, betaler sin skatt og har sine barn i vanlige norske skoler.
En urovekkende og farlig radikalisering av islam foregår riktignok blant muslimske ekstremister. Det skremmer. Når Siv Jensen advarer mot snikislamisering av Norge, mer enn antyder hun at krefter som truer det norske demokratiet, opererer i det skjulte. Hun lanserer konspirasjonsteorier mange lett kobler til ekstremisme. Ifølge Politiets overvåkningstjeneste er det omkring 200 radikale muslimer i Norge – som PST har under kontroll. Likevel velger Siv Jensen å overdrive trusselen, og hun maler skremmebilder som kan øke rekrutteringen nettopp til de ekstreme miljøene vi ikke ønsker skal få fotfeste her i landet.
I vinter besøkte en delegasjon fra Frp Rosengård i Malmö. Siv Jensen brukte denne bydelen som eksempel da hun advarte mot snikislamisering av Norge. I Rosengård har Sharia, ifølge Jensen, fortrengt svensk lov. Frp-formannen avviste at det var skremselspropaganda og nektet også å dementere uttalelsen, selv om den ble tilbakevist av myndighetene i Malmö.
Rosengård har omkring 22.000 innbyggere – 60 prosent av dem med fremmedkulturell bakgrunn. Bydelen har store sosiale problemer. Det Jensen ikke nevnte, er at over 90.000 av Malmös 260.000 innbyggere har innvandrerbakgrunn og representerer mer enn 160 nasjonaliteter. De bor spredt i andre bydeler, som ikke har de alvorlige problemene Rosengård har.
Lik svensker i Malmö har også dagens nordmenn i vårt samfunn forskjellige hudfarger og religioner og ulik etnisk bakgrunn. I en slik sammenheng har ikke generalisering noen plass. Blant norske borgere med fremmedkulturell bakgrunn er enkeltindivider like forskjellige som hvite nordmenn er.
Frp har tatt mål av seg til å fornye Norge. Da må partiet ta hensyn til at vårt land er et multikulturelt samfunn. Den mest iøynefallende «fornyelsen» Frp fremmer, er å sette integreringsarbeidet mange år tilbake. Partiet har knapt beveget seg et steg siden begynnelsen av 1990-tallet. Slik har også Frp et betydelig medansvar for de fremmedfiendtlige holdningene vi fortsatt finner i deler av det norske samfunnet.
Viktigere enn noen gang er det at vi kan spille sammen for å utvikle et harmonisk fellesskap, hvor ulike folkegrupper og enkeltindivider opplever deltakelse i og tilhørighet til storsamfunnet. Utfordringene løses ikke gjennom en retorikk som bidrar til å sementere en oppfatning av at det er «oss» mot «dem». Konfliktorientert tilnærming bringer oss ikke nærmere en sameksistens basert på gjensidig respekt og solidaritet.
Moderate stemmer må bli mer hørbare på begge sider i innvandringsdebatten i det offentlige rom. Stemmer som maner til dialog, forståelse og samhold, uten dermed å feie vanskelige og kontroversielle spørsmål under teppet. Ytterliggående krefter må ikke lenger alene få legge premissene. Mange mener mangfoldet er en berikelse for Norge. Men mangfoldet får dårlige vekstvilkår når stemmene som dominerer debatten også formidler at toleransens temperatur beveger seg farlig nær frysepunktet.