Denne uken ble bekjennelsesparagrafen diskutert på et felles medlemsmøte i Aust— og Vest-Agder KrF. Omtrent samtidig ble det kjent at ingen fylkeslag vil gi Inger Lise Hansen fornyet tillit som nestleder. Og for få uker siden gikk Jan Oddvar Skisland ut av partiet og inn i Ap.

De tre hendelsene er hver for seg og samlet klare symptomer på KrFs problemer. Stridighetene om bekjennelsesparagrafen, hvem som skal sitte i ledelsen og om partiet skal gå til høyre eller venstre, er viktige. Men de virkelige årsakene til at KrF sliter så tungt, stikker langt dypere. De interne splittelsene som lammer partiet utad er i stor grad et resultat av tunge samfunnstrender.

For å forstå et politisk fenomen i dag, kan det være nødvendig å gå tilbake i tid. KrF ble dannet i Bergen 1933, illustrerende nok på en bibelskole. Etter krigen slo partiet for alvor gjennom nasjonalt, ikke minst på Sørlandet. Partiets oppslutning falt i stor grad sammen med motkulturenes utbredelse.

I vår landsdel var disse spesielt sterke. Sterke vekkelsesbølger skyldte over Agder i mellomkrigstiden. Helge Røed skriver i boken «Sørlandsk kultur» at det i 1949 var ett bedehus for hver 770. innbygger på Sørlandet. I tillegg kom kirker og forsamlingslokaler for ulike dissentermenigheter. I 1932 var mer enn hver 20. kristiansander medlem av Blå Kors.

Den andre store motkulturbevegelsen var avholdssaken. Også den fikk spesielt sterkt fotfeste på Agder. I 1926 ble det holdt folkeavstemning om å oppheve det nasjonale forbudet mot salg av brennevin. Et flertall av landets befolkning stemte for å gjeninnføre brennevinssalget, mot egdenes vilje. Her stemte to av tre nei. Så sent som i 1959 skulle kristiansanderne si sin mening om landsdelens eneste brennevinsutsalg fortsatt skulle få holde åpent. Nesten halvparten stemte nei.

I disse brede miljøene sto KrF sterkt. Partiet fikk ytterligere tilsig av velgere etter Venstres splittelse i 1972. Helt fra krigen og fram til godt ut på 1990-tallet klarte KrF å mobilisere betydelige velgergrupper på saker som innen motkulturen ble oppfattet som tunge verdispørsmål. Kristendommens plass i skolen, alkoholpolitikken, selvbestemt abort, banning i NRK og støtte til Israel var for mange langt viktigere enn skatt, velferd og vei.

Fortsatt står KrF sterkt i vår landsdel. I Vest-Agder kan man stort sett gange det nasjonale valgresultatet med tre, i Aust-Agder med to. Partiet har imponerende 4000 medlemmer på Agder. Landsdelen er KrFs sterkeste. Likevel er partiet også her i ferd med å forvitre, i takt med de kulturelle strømningene som i sin tid brakte partiet oppover.

I dag er det knapt en tenåring som forstår innholdet i ordet «motkultur» før de lærer om det i historietimene. Kristne velgere – som det fremdeles er mange av, ikke minst her sør – ser i stadig mindre grad en kobling mellom personlig tro og stemmegivning. De viktige symbolsakene mobiliserer ikke lenger. Banning på NRK håndteres ved å skifte kanal. Stadig flere kristne tar et glass vin til maten. Abortsaken er en ikke-sak, langt inn i kristne miljøer. Kampen for kristendommen i skolen er tapt, selv om nederlaget ble tilslørt gjennom etappevise forkortelser som KRL og RLE. Og kampen for Israel er overtatt av Frp.

Resultatet er et rådvilt KrF. Limet som har bundet partiet sammen, er kristendommen. Men i et samfunn der individuell frihet får stadig større betydning, blir det stadig vanskeligere å utlede felles politiske konsekvenser av den enkeltes religiøse tro. Det kristne limet kleber ikke lenger politisk.

Dermed må KrF kjempe gradvis flere slag på den verdslige arenaen. Her er kampen om velgerne knallhard, og de siste årene har KrF falt gjennom. Partiet har ikke hatt en vinnersak siden kontantstøtten. Ei heller partiledere som fenger utover menigheten. Da Valgerd Svarstad Haugland ikke lyktes med å gjøre døren høy og porten vid, forsøkte Dagfinn Høybråten med et spissere budskap. Nå ønsker mange KrF-ere en partiledelse som er både smal og bred.

Ønsket er et uttrykk for at den politiske famlingen fortsetter. Og den har vart lenge, langt ned på grasrota. Reidun Bakken leder lokallaget i Audnedal. Med 31,7 prosents oppslutning i forrige valg er det en av landets sterkeste KrF-kommuner. Bakken uttalte følgende til vår avis: «Vi skal ha is i magen … Så roer nok ting seg, og velgerne kommer tilbake». Det var i begynnelsen av februar. Siden har nedturen fortsatt.

Sannheten er at verken ledelsen eller noen andre har klart å finne svar på spørsmålet som utgjør partiets grunnleggende problem: Hva skal KrF være i en ny tid? Og når ikke partiet vet hvor det vil, kan det ikke vente at velgerne følger etter.

KrF slåss ikke bare om velgernes oppmerksomhet. Partiet kjemper mot samfunnsutviklingen. KrFs ledelse vinner kanskje slaget om hvorvidt de tillitsvalgte fortsatt må bekjenne seg som kristne. Men de ser ut til å tape krigen om hvordan man i en moderne tid skal få velgere til å bekjenne seg som KrF-ere.