Medias sommersirkus har som vanlig vært preget av de ufarlige og småkoselige sakene. På den politiske arena pleier de å kunne skilte med hver sitt portrettintervju fra hytta til partilederne, og målinger som kaster terninger på sommersvette statsråder. Sommeren 2008 har ikke vært noe unntak. Men vi har i sommer sett noen gledelige tillegg til den forventede agurken. Tilleggene har vært viet en snublende regjering, WTO-forhandlingene og Senterpartiets indre liv og lære. Nå som høstsemesteret har satt inn for fullt blir det igjen spennende å se hva som blir lagt på den politiske vektskålen i medienorge. Stortingsvalget er om ett drøyt år, og vi tåler ikke stillhet i fjøset fra politikere eller media fremover. Det gjelder også Sørlandet.

Kalenderen har snudd til medio august og igjen ser vi spede forsøk på politiske meddelelser fra landsdelens politikere som i lange tider har hatt det relativt stille og rolig. For noen uker siden startet unge Helene Bjerke Fredheim fra Fremskrittspartiets ungdom høstsesongen ved å sette opp en sårt tiltrengt ønskeliste for sørlandsveiene, der et viktig element skal være egne haller der 16-åringer kan lære å krasje. Både politikere og andre bruker gågater og spalteplass på i sterke ordelag å ytre seg om noens ønske om å invitere Viggo Kristiansen til talerstolen, og enda en gang krangler sørlandspolitikerne om veistubber i øst og ikke minst i vest. Kanskje er ikke agurktiden og sommerbehaget helt over ennå?

Vi som politikere i landsdelen, og de lokale mediekanalene har et selvstendig ansvar i demokratiets ærend. Vi må sørge for å etablere en sjelelig debatt på et nivå som hever kunnskapen og bidrar til samfunnsutvikling. Debatter og intriger om regjeringsalternativer og hvilke partier som er venner med hvem, er en del av valgkampen og ikke minst opptakten til en valgkamp. Når det starter for alvor, må vi snu oss mot realpolitikken – også her på Sørlandet.

Heldigvis ser det ut til at det blir kamp om enkelte topplasseringer på partilistene også her i fylket. Det er sunt, bidrar til utvikling av partiene og viser at landsdelen har mange dyktige og villige politikere. Nominering på walkover er et sykdomstegn hos partier med allerede synkende medlemstall og varierende oppslutning. Flere om beinet er et sunnhetstegn også for demokratiet, og viser at en plass på Stortinget er noe å trakte etter for flere enn de som alltid har vandret i korridorene på Løvebakken.

Stortingsrepresentantene fra Vest-Agder er mindre markante enn de var tidligere. Med kjente skikkelser som Ansgar Gabrielsen og Jon Lilletun ute av bildet er erfarings— og markeringsnivået betraktelig lavere. Dette påvirker også landsdelens evne til gjennomslag i stortingssalen. Dersom Arbeiderpartiets Rolf Terje Klungland nå er på vei hjem til vestfylket, fremstår Peter Gitmark, tross sin unge alder, som en erfaren ringrev sammenlignet med resten av feltet. Dette gir oss som landsdel en real utfordring. De neste årene må brukes til å bygge opp markante og erfarne politikere, som kan få gjennomslag på vegne av fylket – ikke bare på vegne av seg selv og partiet.

Sørlandet har utfordringer som fortjener å bli tatt på alvor. Det holder ikke å sende fagre, flagrende ønsker i flaskepost, vi trenger våre egne dyktige budbringere. Vi trenger et stortingslag som flagrer i samlet flokk og som setter landsdelen i fokus. Den gruppen som blir valgt i september 2009 har fire år på å skape resultater og igjen markere Sørlandet med politisk tyngde i hovedstaden.

Etter min mening er det spesielt tre områder som må fokuseres på og arbeides for. Veinettet på Agder er kanskje den mest åpenbare saken. Den siste tidens medieoppslag når det gjelder veistrekningen fra Lindesnes kommune og vestover viser kanskje best hva slags utfordringer vi står ovenfor. Politikernes medfødte vilje til markering har spriket fra å ønske dagens forslag om pynting på veistrekningen, vente og få en helhetlig løsning, legge alt i tunnel og å flytte makten over det hele til staten. Dette viser hvor utfordrende dagens ordning med lokal kiving om veistubber er, og det viser hvor lite en risikerer å få igjen ved ikke å stå samlet som landsdel i slike saker.

Den andre viktige saken for de neste fire årene står i nær sammenheng med, og i enkelte tilfeller i motsetning til utvikling av veinettet – nemlig kollektivtrafikken. Av mangel på virkelige storbyer i fylket, er Kristiansand det nærmeste vi kommer. Med en europavei som durer tvers gjennom sentrum og stadig tilvekst av køproblematikk både igjennom og inni byfileten, er det ingen tvil om at utbedring av kollektivtilbudet både inni og til og fra kommunen vil være et stadig tilbakevendende behov. Kampen om blant annet storbymidlene til kollektivtransport er tøff, og på Kristiansands vegne må vi med nebb og klør stille oss i køen.

En siste utfordring vil jeg gi på miljø- og klimafeltet. Også et område som står i nær tilknytning til de to foregående. Klimaforliket i Stortinget forplikter, og flere kommuner på Sørlandet er i gang med utarbeidelse av lokale miljø- og energiplaner. Miljøpolitikk handler om helhet og det handler om å ta hensyn i alle saker og i alle sektorer. Kristiansand har kommet langt på vei, og nå må resten av kommunene og fylket som helhet komme etter. Vest-Agders stortingspolitikere i perioden 2009-2013 må bidra til at fylket blir best på miljø. Utfordringene de neste årene og lenger inn i fremtiden er mange, men disse tre vil være viktige og vil kreve en samlet landsdel.

Jeg ønsker oss selv lykke til med å velge en gruppe stortingsrepresentanter som tar utfordringene til landsdelen på alvor. Nå er det altfor stille i fjøset! Etter 2009 valget må vi våkne som en selvstendig kraft.