Ulike miljøer og grupper kler seg ofte i ulike språkdrakter. Det er godt med gode, store språkdrakter med rom til hele oss og gjerne litt til. Men det finnes også språkdrakter som er trange, og som gjør det vanskelig å puste fritt. Språket som var ment til å utvide horisonten, kan i noen miljøer være med å snevre inn virkelighetsforståelsen. Og om en ikke søker å forstå mønstrene som har laget andres språkdrakter, kan en kanskje gå glipp av relasjoner som kunne tilført oss noe verdifullt.
Ulike miljøer har gjerne sine ord og vendinger som er med å definere virkeligheten. Enkelte ganger er draktene så uniformert like at vi må trekke på smilebåndet. De fleste gjenkjenner hvilke ulike grupper som bruker disse uttrykkene: å jage utligninger, være i flyt, giret på Jesus, storytelling, endringsledelse, «når du sier det, da tenker jeg», medlevende medvandrer, evidensbasert metodikk, opplevelseskultur, kulturbasert næring, kompetansemessig krysspollinering, toveis symmetrisk kommunikasjon, fornyelse av velferdsstaten, brukermedvirkning, brukerstyring, bilateral feminisme, løsningsorientert, mangfoldsorientert, kompetansesentrum innen opplevelsesøkonomi, det kreative sidesporet dreamscape, verdiskapende glød, eller for den saks skyld – senka bil.
Etter å ha kåsert på en konferanse om bærekraftig utvikling for noen år siden, fikk jeg spørsmålet av lederen for konferansen: Har du en «bærekraftig utvikling»-bakgrunn, eller? Jeg lurer ennå på hva det er.
På sitt beste åpner språket dører inn i mennesker og mellom mennesker. Men om «alle» i en gruppe bruker samme språk og tror de har funnet navn på noe andre ikke skjønner, kan språket også skape avstand til grupper som bruker andre ord.
I sommer var jeg i et fantastisk bryllup der ulike språkdrakter møttes og skapte ny forståelse. Her var ulike trosretninger, politiske ståsteder, kulturer og språk samlet. Ordene menneskene bruker kan noen ganger virke som om de står lenger fra hverandre enn menneskene som bruker dem gjør. Noen ganger virker det som det ikke nødvendigvis er idealene som er ulike, men ordene på dem. For noen kan det være en kompliment å være god sosialist, for andre å være god kristen. «God feminist» og «god mor» ligger kanskje også nærmere hverandre enn noen er vant til å tolke.
I stedet for å tenke hvor rar språkdrakt andre har kledd seg i, kan det være lurt å se om det finnes noe likt bak alle de ulike ordene som presenteres for å beskrive virkeligheten. Språkutveksling er nødvendig for ikke å havne i fastlåste mønstre, misforstå hverandre, stille seg over andre eller begrense hvem vi bygger relasjoner med. Nye møter og nye erfaringer krever av og til nytt språk, eller i hvert fall at vi syr om litt og skifter snitt.
Språkdraktene kan være med å gi god tilhørighet og trygghet. Men de kan også skape uniformering der enkeltpersoner bruker maktspråk og definerer draktene andre skal gå med. Dermed kan en være med å frata mennesker retten til å også ha definisjonsmakt over sitt eget liv. I noen miljøer må du lære deg språket og tilpasse deg språket for å bli akseptert. Propagandaen kan alt om å bruke språkdrakter trange nok til å hindre menneskers egen vekst.
I ekstreme tilfeller der en nærmer seg sekterisme, kan språkdraktene være med å kvele menneskers vilje. Dagbladet og Berlingske Tidende fortalte sist uke om sektdatteren Sophia Evensen som har skrevet boken «Ondskap – Ruth stjal mitt liv». I boken tar hun et oppgjør med sin mor Ruth Evensen, den danske autoritære lederen for sekten Faderhuset i Danmark. Boken utgis i Danmark neste uke. Sophia er en av dem som har måttet skifte språkdrakt. Gjennom videoer, litteratur, bruk av åndelig og språklig manipulering som: «Gud har sagt til meg.» Eller «Du er besatt av djevelen», har moren ifølge datteren Sophia fått makt over voksne og barn og gjort dem til «soldater for Kristus». Sophia har brukt de siste årene på å «deprogrammere seg», som hun kaller det. Hun er på god vei til å ta tilbake definisjonsmakten over sitt eget liv. Hun har måttet avkle seg den kveldende maktspråkdrakten som andre hadde presset på henne fra barns bein av. Hun er i ferd med å finne nytt språk for et nytt liv som hun velger selv. Forteller hun til Dagbladet nett.
Sektdatteren Sophia er nok ikke alene om å lete etter ytt språk for nye virkeligheter. Folk med barnetro leter etter språk for den voksne troen sin. Folk med ord på det vellykkede livet sitt, finner ikke språk i kriser. Folk som har tatt opp i seg stammespråk i organisasjoner, menighetsliv eller på arbeidsplasser, kan bli usikre i møte med helt andre miljøer og andre ord. Mennesker i politiske miljø som blir kvalme av sine egne ord og vendinger og ikke lenger vet om de lever opp til klisjeene partiet har skapt, eller om de finner ord som kan gi tilhørighet og skape forandring og forankring for virkeligheten vi møter nå.
Trendsetterne på språkcatwalken drar noen ganger bare fram de siste minst tidløse språkdraktene. Og i en tid der selv mange skrivekunstnere kun har ikledt seg den siste tidsriktige språkdrakten, er det ikke mange som setter ord på det ordløse. Vi må kanskje åpne oss og være mottakelige for at det bak andres ord og vendinger, ligger et budskap vi kan forstå til tross for at vi har en annen språkdrakt. For å bygge relasjoner på tvers av ulikheter er det kanskje mer nødvendig enn noen gang å dele språk. Selv i de selverklærte «tenke-sjæl-miljøene» oppstår idealer og maktspråk. Ekte språkkunst setter fri i stedet for å programmere. På sitt beste kan den forandre og forankre, og gi menneskene mot til å leve.
Alle språkdrakter bør være i XXXL slik at vi kan vokse i dem. Knepp gjerne opp en knapp eller to i din egen språkdrakt. Det kan til og med hende andres språkdrakter varmer bedre på mer kjølige høstkvelder. De mest vågale kan til og med forsøke å kaste språkdraktene. I en tid der alle skal dyrke den gode samtale, mangfoldet i språket, stammespråket på jobben og særspråket hjemme. Og skulle det bli helt stille mellom oss, skal vi ikke se bort fra at vi kanskje kan høre noe nytt.