I alt har så mange som 74 mennesker mistet livet på E39 gjennom fylket bare i løpet av de siste femten årene. Hver og en av disse ulykkene er en tragedie for alle involverte, familier og venner. Også vi utenforstående berøres dypt når mennesker frarøves livet på denne måten. Vi føler med de pårørende i deres sorg, og vi ser som trafikanter hver dag hvor lite som skal til for at en ulykke kan ramme.

Midt i tragedien kan vi forhåpentligvis trekke noen lærdommer også av denne siste ulykken, både som enkeltmennesker og som samfunn. En ulykke av det omfang vi dessverre igjen har opplevd er en ny påminnelse om viktigheten av å kjøre forsiktig og gjøre vårt ytterste for å unngå å skape farlige situasjoner. Som trafikanter har vi et stort ansvar, både for vår egen sikkerhet, våre passasjerers ve og vel og for andre som ferdes på veien.

Samtidig er lørdagens tragedie nok en formaning om hvor akutt behovet er for langt sikrere og bedre veier. Det er uakseptabelt og uholdbart at så mange menneskeliv går tapt i trafikken. Samfunnet kan ikke leve med at en smal gul stripe er det eneste som skiller motgående biler og trailere på våre mest trafikkerte stamveier.

Dessverre later det til at resten av landsdelen må se langt etter en stamvei med samme sikkerhetsstandard som vi omsider har fått mellom Kristiansand og Grimstad. En vei der faren for dødelige møteulykker nærmest er fjernet. Inntil sentrale myndigheter gir etter for dette kravet, bør alle gode krefter samles om mer akutte tiltak som kan øke sikkerheten til alle veifarende, enten det dreier seg om midtdelere, utbedring av farlige strekninger eller andre forbedringer.

E39 har tatt altfor mange liv. Vi har ikke flere å miste.