Norges utside er veid, målt og funnet rik, blankpusset og vellykket av FN. Vi har høyest bruttonasjonalprodukt per innbygger, den beste lærertettheten pr. elev, og den høyeste levealderen. Men en blir visst ikke nødvendigvis glad av å få høre en er heldig. Norges innside er ikke like lett å måle og dermed ikke del av noen kåringer fra FN. Og det er det ikke-målbare vi sliter mest med her i landet. Innsiden roper ikke høyt, men det pågår en stille protest i mange kropper og sinn som sliter, og ikke finner seg til rette i fellesskapet.
Og innsiden snakker høyere og høyere. Folkehelseinstituttet melder at over halvparten av befolkningen her i landet vil få psykiske problemer i løpet av livet. Psykiske lidelser er den største sykdomsgruppen her i landet. Og mange kan mye om metoder, forbud, forskrifter, regler og hjelpetiltak for tilpasning til det vellykkede samfunnet vårt. Men indre komplekse følelser, smerte og det å reise mennesker opp til å bli engasjerte samfunnsborgere med innflytelse over eget liv, er vi ikke like trygge i møte med.
De med makt synes å stå maktesløse i møte med årsakene til rusmisbruk, spiseforstyrrelser, selvskading, og psykiske lidelser. Smerter dempes på ulike måter, men leges sjelden. Og de lærde klør seg i hodet over hvorfor de som synes å ha alt sliter med livslysten. Til og med han som har vunnet prinsessen og halve kongeriket uttaler til bladet Massiv at han er deprimert. Ingen synes å knekke koden. Kanskje de maktesløse selv har bedre løsninger enn de med makt, til hvordan vi skal løse de indre følelsesmessige utfordringer landet står overfor.
Når et menneske er sultent og ber om brød, er det brød vi skal gi dem. Når et menneske slutter å spise, overspiser, ruser seg, spiller bort alt de eier, eller skader seg selv, skjønner vi ikke helt hva de ber om. Dermed vet vi ikke helt hva vi skal gi dem. Det er dette ikke-målbare landskapet Norge må våge å trå inn i de kommende årene. For mennesket trenger mer enn brød, det trenger et minstemål verdighet. Når et menneske sliter med selvforakt, hjelper det ikke å sitte alene på et isolat. Når et menneske demper angst og vonde følelser med rus, selvskading eller overspising hjelper det ikke bare å fjerne rusen, knivene, eller maten. De gode hjelperne står i fare for å bli svært gode metoderyttere. Ingen har visst bedt dem øve like godt på å vise kjærlighet, empati og forståelse.
Bare i løpet av den siste uken i mediebildet har vi hørt noen av disse mer komplekse ropene vi ikke takler like godt. En datter fortalte i reportasje på TV2 om hvordan hennes mor som i perioder er psykotisk, flere ganger i hennes oppvekst ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. Moren ble hentet av politiet og lagt i håndjern mens datteren så på.
På en privatklinikk sitter fire jenter med anoreksi rundt et bord og forsøker de å få i seg en tallerken med grøt. Flere av dem opplevde seg oppgitt av det offentlige, og en av dem hadde hatt 40 ulike behandlere de siste årene.
Sist uke ble moren min lagt inn på sykehus med blodforgiftning, det var kritisk de første døgnene. Og vi blir redde. Og det betyr alt å møte den vennlighet og varme vi møter av sykepleiere og leger. Når vi er sårbare, kjenner vi i hele kroppen hvordan verdighet varmer. På samme måte kjenner vi hvor små vi blir når vi møter den ene av hundre som tråkker over, og sprer frykt. Vi spør den sykepleieren som er ansvarlig for min mor, om vi kan få et møte med henne og en lege. Da blir vi elegant avvist med spørsmål om vi vet hvor mye hun har å gjøre, og at legen sikkert ikke kan svare på det vi lurer på. Det var ikke AT hun avviste oss som gjorde at vi ringte pasientombudet, det var HVORDAN hun avviste. Vi må visst kvalitetssikre oppførsel og indre sårbehandling på samme måte som vi kvalitetssikrer medisinbruk og ytre sårbehandling.
En av dem som har gått inn i dette ikke-målbare landskapet på en forbilledlig måte, er filmskaperen Margreth Olin. I filmen hennes «Engelen» blir mennesker mennesker, ikke stigmatiserte grupper. Flere politikere og makthavere har sett filmen som blant annet utfordrer til likeverd. – Det er som regel noe i oppveksten som gjorde at heroin ble en løsning for dem, sier Olin i et debattprogram, – om vi tar heroinen fra dem, hva skal vi gi dem i stedet? Olin deltar aktivt i debatten om hva som skal til for å møte mennesker som ruser seg verdig. Men selv i disse debattene blir politikere instrumentelle, og klarer til og med å havne i diskusjon om det er blå eller rødgrønn del av maktapparatet som gjør mest. Det er vanskelig å skjønne hva medmenneskelighet er uten at en omgås menneskene en ønsker å hjelpe.
Vi kan ikke fylle menneskets behov for anstendighet og verdighet med verken penger, metoder eller forbud alene. Når det målbare er i fokus, er det fort å bli opptatt av AT ting blir gjort for et stort antall, ikke HVORDAN de blir gjort. For hvordan behandler vi selvforakt? Hvordan møter vi uhåndterlig sorg eller overveldende mindreverdighetsfølelse?
Vi kan mye om avrusning, men mindre om hva vi skal gi mennesker i stedet for heroin.
Vi gir intravenøs næring og lærer unge jenter og gutter med anoreksi å spise og trene, men løser ikke like lett de følelsesmessige knutene som forårsaker spiseforstyrrelsen. Vi vet hvordan vi skal fjerne kniver og låse dører slik at selvskaderen ikke har verktøy til å skade seg, men årsakene står vi mer maktesløse i møte med. Doktorgradene og diagnosene blir flere og flere, men likevel klarer vi fortsatt ikke å unngå at mange psykisk syke her i landet ikke blir verdig møtt.
Det målbare – tvangsmetoder, skjemaer, forbud eller kåringer – har ikke klart å fange opp livsviktige budskap fra innside-Norge. Vi må visst legge hjertene tettere inntil de kroppene og sinnene som sliter, for å høre hva de sier.