Menneskerettighetene er ikke noe staten eller andre har vedtatt og gitt til sine borgere; de er gitt oss som mennesker, fordi vi er mennesker. De følger av menneskets «verdighet», leser vi i fortalen til FNs Menneskerettighetserklæring. Fordi vi er født med verdighet, er vi også født men visse fundamentale rettigheter. Disse er uforanderlige og kan ikke fratas noe menneske; heter det.

Menneskerettighetene er det vi kan kalle naturrettspostulater – de er ikke politiske «produkter» eller et resultat av en sosial kontrakt mellom borger og regjering, som for eksempel en grunnlov. I FNs erklæring står det også at menneskerettighetene ble «oppdaget», ikke at de ble vedtatt. Eleanor Roosevelt, som ledet komiteen som skrev ned erklæringen, sa at de var moralske minstestandarder for et verdig liv.

I hennes komité var det også russiske og kinesiske medlemmer. De var skeptiske til at noe skulle stå over og utenfor statens makt og suverenitet. Faktisk var den sovjetiske skepsis så stor at Sovjetunionen og dennes satellittstater i Øst-Europa avsto da FN-erklæringen ble vedtatt i FNs Hovedforsamling den 10. desember 1948. Disse statene godtok ikke at menneskerettighetene ikke skulle reguleres og bestemmes av statens suverenitet. Dette fulgte logisk av kommunismen som totalitær og kollektiv ideologi: individet betyr ingenting; klassen betyr alt, og liberalt demokrati er ikke akseptabelt.

I dag trodde vel de fleste at denne type maktprimat var historie, og at menneskerettighetenes primat var anerkjent overalt. Sovjetunionen og dens interessesfære i Øst-/Sentral-Europa forsvant jo i 1990, og med dette forsvant også kommunismen som alternativ til demokratisk styreform. Men her gjorde man opp regning uten vert, for Russland og Kina er stormakter hvor makten ofte bestemmer retten.

Det er grunn til å minne om hva de fundamentale menneskerettighetene inneholder: rett til ytrings-, forsamlings— og religionsfrihet; foreldres rett til å få barn (så mange de vil eller så få), oppdra dem og velge utdannelse for dem, rett til frie politiske valg og et multipartisystem, rett til rettferdig rettergang med advokat, rett til privat eiendom og privatliv, for å nevne de vesentligste. Denne menyen lar seg selvsagt ikke realisere i et ettpartisystem. Menneskerettighetene er ikke forenlige med annet enn demokrati og rettsstat.

Brudd på disse er dagligdags i Kina. Foreldre får bare lov å få ett barn, et brudd på familiens rettigheter. Får de flere, straffes de økonomisk. Får de jentebarn, «forsvinner» disse, fordi det er gutter man vil ha i denne kulturen. Statistisk sett er det mange millioner for få jentebarn i landet.

Religionsfriheten brytes. Den katolske kirke, styrt fra Vatikanet, kan ikke eksistere i landet, men regjeringen har laget seg en nasjonal «katolsk» kirke som selvsagt ikke er godkjent av paven. Reelle katolske biskoper lever i husarrest eller hemmelighet. Kinesiske kardinaler som utnevnes blir ikke nevnt ved navn i Roma, fordi de må beskyttes mot den kinesiske regjering. Kommer viktige vestlige besøk, blir alle kontaktpersoner satt i husarrest. Da jeg var med i Vatikanets delegasjon til FNs Kvinnekonferanse i Beijing i 1995, ble den reelle katolske biskopen i byen sendt i eksil på landet.

Fundamentale rettigheter som ytringsfrihet brytes; det er tydelig for alle som følger nyhetene om fredsprisvinneren. Sensuren er omfattende, og det legges lokk på nyheten om tildelingen. Alt dette er klassisk undertrykkelse vi kjenner altfor godt fra 40 års kommunisme i Europa. I dag ser vi dette fortsatt i Kina, på Cuba, i Burma og i Nord-Korea.

I den grad norsk næringsliv har måttet snakke om prisen, har det vært med total mangel på etisk ansvar med hensyn til nettopp deres medansvar for menneskerettighetene. Det er som om denne brysomme ytringsfriheten er noe dumme norske politikere har funnet på for å ødelegge for dem. Men sannheten er jo ikke bare at menneskerettighetene gjelder like mye for hver kineser som for hver nordmann, men at næringslivet er like etisk forpliktet på disse som alle oss andre.

Det er ikke en lavere menneskerettighetsstandard for kinesiske arbeidere enn for norske, selv om det helt legitimt er forskjellig lønn og sosiale ytelser. Men fundamentale rettigheter til å ytre seg, stifte familie, være religiøs, etc. tillater ingen gradering. Mens næringslivet altså snakker om etisk ansvar i ett sett på seminarer her hjemme, blir det samme næringslivet helt avvisende når menneskerettighetene kan koste noe mht. egeninteressen.

Men også norske politikere er forsiktige og meget usikre nå. De er ikke begeistret, for si det meget mildt. Men nå må man slutte å være så feige og redde. Kina straffer oss alle sammen for denne fredsprisen ved å kansellere møter, reiser, samarbeid og ikke minst økonomiske avtaler. Dette har skjedd hver gang et land har våget å kritisere landet for brudd på menneskerettighetene, og det er blitt stille som i graven på dette feltet etter hvert.

Da EU ved danske formannskap kritiserte Kina på tidlig 90-tall ble det slutt på det økonomiske samarbeidet neste dag. Siden har ingen våget å si noe fra EUs side. Det samme gjelder nå i skremmende grad USA, som ikke lenger våger. Faktisk er det ingen stater som tør kritisere Kina lenger. Min kollega, professor Karen Smith, konkluderer med at statlig kritikk mht. menneskerettighetene bare gjelder land hvor lite står på spill. Det er lett å kritisere Burma og Zimbabwe, men kostbart å kritisere Kina og Russland.

Men det står mye på spill mht. Kina, og da tenker jeg ikke på penger, men på viktigheten av fundamentale menneskerettigheter. Disse kan vi ikke tie stille om eller kompromisse over. Det er trist å se hvor unnfallende både politikere og næringsliv er overfor Kina. For menneskerettighetene er individets vern mot makten, og den eneste garanti for at makt ikke blir rett.