Russland har ettertrykkelig demonstrert hvem som er sterkest, og hvilke midler man er villig til å bruke mot et selvstendig naboland. For alle andre land som grenser mot Russland, deriblant Norge, er det viktig å trekke lærdom av de russiske overgrepene mot Georgia.

Krigen i Georgia er første gang Russland bruker militær makt mot et naboland siden Sovjetunionens sammenbrudd. Konflikten hadde sitt særegne forløp gjennom Georgias militære aksjon for å ta tilbake kontrollen over enklaven Sør-Ossetia, og omverden bør være varsom med å trekke for konkrete paralleller til andre områder. Likevel er den russiske maktbruken svært bekymringsfull. Fordi den viser et stadig mer selvsikkert Russland, som er villig til å bruke militære midler for å løse interessekonflikter.

Norge har hatt et ryddig og avklart forhold til Sovjetunionen og Russland i grenseområdene. Det er all grunn til å tro at også det russiske lederskapet setter pris på det stabile naboskapet på tvers av svingninger i forholdet mellom NATO og Russland på den storpolitiske scene. Likevel bør krigen i Georgia være en vekker også for Norge. Ikke minst i lys av de store olje— og gassressursene som ligger i havområdene mellom Norge og Russland.

Det er ikke mer enn et drøyt halvår siden Russland gjennomførte en stor militærøvelse like ved norske oljeinstallasjoner i Nordsjøen. Aktiviteten fra russiske fly var så stor at den norske helikoptertrafikken til og fra plattformene måtte innstilles. Øvelsen var en indikasjon på hvilken verdi russiske myndigheter tillegger sårbare energileveranser fra olje- og gassinstallasjoner.

Norge er eneste NATO-land som grenser til Russland. Alliansetilknytningen gir oss en viktig sikkerhetspolitisk ballast. Men Russlands overgrep mot Georgia har igjen vist oss at vår egen sikkerhet ikke kan tas for gitt og at våre nasjonale interesser krever en aktiv politikk. Denne erkjennelsen må også gi seg utslag i forsvarsbudsjettene i årene som kommer.