Marius Holsts nye film Kongen av Bastøy er sterk kost, og den blir ikke mindre sterk når vi vet at den er basert på faktiske hendelser. Opprøret på Bastøy skolehjem i 1915, hvor brannstifterne forskanset seg med slagvåpen på øya, endte med at staten satte inn militære mannskaper, en torpedobåt, to undervannsbåter og to fly for å påse at ingen av guttene slapp bort fra øya. “Under jagten paa de rømte Bastøgutter har vore soldater avlagt en glimrende prøve paa mot og tapperhet”, skrev vittighetsbladet Hvepsen den gang. Hadde filmskaperne vært virkelighetstro på dette punktet, ville de neppe blitt trodd. Fornuftig nok begrenset de seg til torpedobåten og bakkemannskapene.

I filmen tolkes opprøret som en desperat reaksjon på vanskjøtsel, mishandling og feighet fra skoleledelsens side. Det er gjort med stor realisme og intensitet. De strukturelle og historiske årsakene kommer i bakgrunnen, men det er grunn til å minne om dem. Historien om Bastøy er også historien om en feilslått kriminalpolitisk reform. Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, heter det. Og intensjonene bak de nye offentlige skolehjemmene på begynnelsen av 1900-tallet er det lite å si på. Her skulle barn som hadde kommet på kant med loven oppdras og skoleres til skikkede samfunnsborgere i stedet for å settes i fengsel. Her skulle vergerådene finne den beste løsningen for hver enkelt. Her skulle man være tilbakeholdne med straff. Lite eller ingenting av dette fungerte. Det som skulle være skoler, minnet mer om straffeanstalter. Det som skulle være barnevern, ble et samfunnsvern mot problembarn. Barna selv var rettsløse. Hva gikk galt med Bastøy?

Tidligere bastøygutter som Olaf Haande og Johannes ”Gulosten” Andersen har fortalt om en basal mangel på respekt og omsorg for barn. Sistnevnte sultestreiket seg ut derfra. Historikere som Tor Mæland, Tove Stang Dahl og Yngvar Ustvedt har pekt på svak politisk reformvilje, dårlig økonomi, liten profesjonalitet, overdreven tro på overvåkning og disiplin, og en strengt hierarkisk organisasjon. I tillegg til dette kom et kristent-puritansk moralsyn. Bestyrer Ole Flugum slo hardt ned på ”usedelighet” blant gutter i puberteten. ”Gud nåde den som onanerte på Bastøy”, skriver Ustvedt i sin bok om djeveløya i Oslofjorden. På alle disse punktene havarerte de gode intensjonene.

Var det ingen som varslet? Jo, én. Og allerede i 1907! Under pseudonymet Mikael Stolpe ga den tidligere læreren og husstyreren ved Bastøy skolehjem Bjørn Evje ut en roman han kalte Under loven. Boka utløste den største skandalen i norsk barneverns historie, og er til dags dato den eneste romanen i norsk litteratur som direkte har resultert i et lovendringsforslag. Den handler om to barnehjemsgutter, Jan og Adolf, som går til grunne etter sine år på skolehjemmene Espeli (Toftes Gave) og Kamberg (Bastøy). Disse oppdragelsesanstaltene avskaffer ikke ungdomskriminelle, men produserer dem. Overalt blir man overvåket, og innad i gutteflokken hersker hakkeloven. Lenge før Sartre skrev sitt berømte drama Stengte dører, innså Bjørn Evje at helvete, det er de andre: ”Der fantes jo ikke den plet, som en Espeligut hadde for sig selv eller den ting, som kunde disponeres efter eget godtykke. – Klærne, de blev visiteret, sengene likedan. Selv privetene var aapne og offentlige. Jan syntes, dette næsten var uudholdelig. – Ingensteds at skjule sig, ingensteds at være uset, ingensteds at være i fred – alt blev set og alt blev fundet.”

Brudd på reglementet straffes hardt, og det spesielle med avstraffelsesscenene i boka, er at de er skrevet av en mann som selv var vant til å bruke riset: ”Jan saa, direktøren hæve sit vældige ris over hodet, saa, hvor hans ansig blev haardt og stekt, hørte, piskene hvine i luften – og det var, som hele hans nederdel døde og blev isnende kold for i næste øieblik at føle tusenvis av gloende jernstykker bli boret ind i sit legeme og brænde ham.”

Slike scener var like hard kost for leserne i 1907 som filmscenene er for oss i dag. Romanen fikk førstesideoppslag i Dagbladet, som forlangte en grundig offentlig undersøkelse av skolehjemmene. Bestyrerne ved Toftes Gave og Bastøy reagerte på sin side med beskyldninger om ærekrenkelse og krav om oppreisning. Evje skulle stilles til ansvar! Kirke— og undervisningsdepartementet bestemte seg til slutt for å iverksette rettslige undersøkelser om forholdene ved tre skolehjem. Avhørene ble ført for lukkede dører i januar-august 1908. Flere hundre daværende og tidligere elever og ansatte avga vitneprov. Evje ble selv innkalt som vanlig vitne. Og resultatet?

Falstad skolehjem kom godt fra det, men det var verre på Bastøy og verst på Toftes Gave. Innstillingen levnet ingen tvil om at det hadde funnet sted mishandling i stor utstrekning, og at matstell og sanitærforhold til dels hadde vært under enhver kritikk. Romanens realisme ble langt på vei bekreftet i retten. Og ikke nok med det. I 1908, mens avhørene pågikk, brøt det første Bastøy-opprøret løs. Låven ble satt i brann, men planen var å svi av hele anstalten. Noen mente dette bekreftet Evjes skildring, andre mente at den offentlige kritikken selv var den utløsende faktoren. Det lovendringsforslaget som kom i kjølvannet av alt dette ble imidlertid trenert. Skolehjemmene trengte ro, mente man. Alt fortsatte som før. Helt til det eksploderte igjen i 1915. Under avhørene innrømmet Evje at skildringene av skolehjemmets dårlige sider var ”med flid holdt i for grelle farger”. Men han insisterte på at han drev systemkritikk, ikke personkritikk. Romanens skolebestyrer er ingen feiging, men en idealistisk pedagog. På Bastøy kunne selv ikke en slik person lykkes. Skolehjemmet burde legges ned, mente Evje. Løsningen var private pleiehjem eller mindre offentlige institusjoner. Etter dette publiserte ikke Bjørn Evje noe mer. Selv litteraturhistorikerne glemte ham. Men når varslernes historie en gang skal skrives, vil han stå frem som en av de store.