Tanken bak utvalgets konklusjoner er god. Det er åpenbart behov for en gjennomgang av og opprydning i det lappeteppet av høyere utdanningsinstitusjoner som har vokst fram her til lands. I mange tilfeller har distriktspolitiske hensyn spilt en viktigere rolle enn de akademiske når nye distriktshøyskoler har blitt etablert.
Resultatet er en rekke små institusjoner med sviktende kvalitet i forhold til fremtidens utfordringer.
Det er således på høy tid at sentrale myndigheter tar en nasjonalt grep for å få en mer helhetlig utforming på denne sektoren. Ikke minst med sikte at utdanningsinstitusjonene blir konkurransedyktige internasjonalt.
Det er også åpenbart at sentrale myndigheter ikke kan vente på at de ulike institusjonene selv finner tiden inne til å innlede et frivillig samarbeid for å få til en bedre samordning. Man skal lete lenge for å finne eksempler på vellykkede, frivillige strukturreformer her til lands.
Spørsmålet er likevel om det er politisk vilje til å gjennomføre de viktigste forslagene i Stjernø-utvalgets innstilling. Skal sammenslåinger føre til bedre fagmiljøer, er det ingen vei utenom å flytte på folk. Et nytt organisasjonskart fører ikke i seg selv til bedre samhandling. De akademiske miljøene må lokaliseres fysisk på samme sted.
Det krever stor politisk vilje.
Her i sør og vest er en viktig målsetting ved de ferske universitetene i Agder og Stavanger at de skal utvikle spisskompetanse som kommer næringslivet i de to landsdelene til gode. Bedriftene er på mange områder helt i verdenstoppen, men på ulike felt. Og står derfor overfor ulike behov.
En reform må ikke føre til at universitetene i Agder og Stavanger fanges i en innbyrdes kamp om ressurser, med større avstand til og dårligere samspill med det lokale næringsliv som resultat.