Mer enn 90.000 graderte dokumenter fra krigen i Afghanistan er lagt ut på nettstedet, og det hevdes at ytterligere 15.000 dokumenter står for tur. Flere lands regjeringer har uttrykt bekymring over lekkasjene, og fra militært hold er det frykt for at Taliban kan bruke opplysningene til å bli mer effektive i kampen mot vestlige soldater.
Vi har forståelse for at militære ledere reagerer på lekkasjene. Enhver militær organisasjon er avhengig av en viss grad av hemmelighold i operasjonsøyemed. Ikke minst gjelder dette i kamphandlinger der soldatenes liv kan komme i fare.
Likevel tror vi større åpenhet er grunnleggende positivt. Også når det gjelder krigføringen i Afghanistan. Soldatene som deltar i krigen har krav på vår støtte. Men vi på hjemmebane har også krav på å vite hva som skjer der, også når feilbombinger eller andre typer feilvurderinger fører til at sivile afghanere blir drept. For at en krig skal kunne kjempes på slagmarken, må den tåle åpenhet på hjemmebane.
Politikere som frykter at lekkasjene skal føre til mindre oppslutning om krigen, har feil fokus. De bør eventuelt heller arbeide for å endre strategien. Det er i denne sammenheng viktig å understreke at lekkasjene på Wikileaks gjelder forhold i tiden fra 2006 til 2009, og at den militære strategien etter dette er endret, nettopp for å redusere tapene blant afghanske sivile.
Vel så interessant som de mange detaljerte rapportene om enkelthendelser på slagmarken, er imidlertid det storpolitiske bildet som tegnes i lekkasjene. Særlig gjelder dette Pakistans fortsatte dobbeltspill. Ifølge flere dokumenter hjelper sentrale, pakistanske etterretningsaktører Taliban i kampen mot de vestlige styrkene, samtidig som Pakistan offisielt fremstår som en viktig støttespiller for USA og den internasjonale alliansen. Pakistan mottar også hvert år milliarder av kroner i bistand fra vestlige land.
Også dette er opplysninger internasjonal opinion har stor nytte av.