Over hele landet markeres fredsdagen 8. mai med kransnedleggelser og taler, til minne om dem som kjempet og falt for vårt land under 2. verdenskrig. 66 år er nå gått siden avslutningen av verdenshistoriens mest brutale krig, og år for år er vi blitt beriket med stadig mer nyansert litteratur om denne.

Nettopp derfor er det nedslående at det offentlige Norge ennå ikke fullt ut anerkjenner våre globalt sett mest signifikante helter fra denne epoken: krigsseilerne.

Norges høyest dekorerte nålevende borger, Gunnar Sønsteby, starter gjerne sine foredrag om verdenskrigen med å understreke at krigsseilerne «var de eneste nordmenn som gjorde en innsats av betydning for krigens varighet».

Det spesielle ved disse om lag 40.000 heltene, var at de tilhørte en sivil yrkesgruppe. Mange av dem var bare unggutter. Ingen annen yrkesgruppe i Norge ble kommandert til å arbeide under så farlige forhold som krigsseilerne, og etter at den norske regjering i april 1940 vedtok at hele den norske handelsflåte skulle underlegges dens kommando, var det for fedrelandet de seilte i fem år.

Allerede i 1941 uttalte både Churchill og Roosevelt at den norske handelsflåten «er mer verdt for de alliertes sak enn en million soldater».

Men våre sjøfolk betalte en høy pris for å bringe viktige forsyninger som skulle gjøre det mulig for britene og amerikanerne å bombe Tyskland og de tyskkontrollerte områdene: Hver tiende ble drept. Rundt 1000 krigsseilere satt i fangenskap i Japan og Nord-Afrika. De overlevende vendte tilbake til Norge – de fleste sjelelig, om ikke også fysisk kvestet. Men fedrelandet ga dem ikke den heder og ære de utvilsomt hadde fortjent.

Var det fordi de ikke kjempet i uniform, fordi de ikke kjempet hjemme eller var det fordi de krevde å få tilbakebetalt den del av deres hyre som regjeringen i London beslagla under krigen (Nortaship-fondet), at de ble møtt med en kald skulder og direkte motvilje av den norske stat?

Hverdagen for krigsseilerne og deres familier etter freden, er et kapittel for seg. Fraværet av støtte fra det offentlige var ofte komplett. Staten har ved flere anledninger gitt oppreisning til grupper i samfunnet som har vært urettferdig behandlet. Som norsk borger gjør det meg vondt at krigsseilerne heller ikke i ettertid har fått noen offentlig unnskyldning og beklagelse for den dårlige behandling mange av dem ble gitt i økonomiske saker relatert til deres heltegjerninger, og at deres innsats for Norge ennå ikke har fått den anerkjennelse den fortjener.

Som tenåringsmor synes jeg også det er sørgelig at det i historiebøkene til elever på ungdomsskoletrinnet ikke er presisert hvilken rolle de norske krigsseilerne og den norske handelsflåte, spilte under 2. verdenskrig.

Dersom våre lærere og barn ikke får kunnskap om krigsseilernes innsats under verdenskrigen, på linje med kunnskapene om Milorg og «gutta på skauen», kan vi i hvert fall ikke påberope oss å være en stolt sjøfartsnasjon.

Tidligere i år utfordret stortingsrepresentant Bente Thorsen kunnskapsminister Kristin Halvorsen med et spørsmål om ministeren er tilfreds med den (mangelfulle) informasjon om krigsseilerne som gis på ungdomsskolen. Kunnskapsministeren svarte at hun ikke så noe behov for å endre på dagens læreplan.

Høyst gledelig er det imidlertid at Stiftelsen Arkivet i Kristiansand er blitt tildelt prosjektet «Krigsseilerne», og således fått i oppdrag å formidle krigsseilernes historie nasjonalt. Dette er en stor, viktig og høyst betimelig oppgave, hvis resultater på sikt kan føre til at vi får en ung generasjon nordmenn som har et fyldigere bilde av nordmenns innsats under 2. verdenskrig, og som er stolte og takknemlige for det offer de 40.000 sjømennene brakte for å sikre oss alle et liv i frihet og fred.

«Evig heder skal de ha», skrev dikteren Nordahl Grieg om krigsseilerne i sitt dikt «Kongen». Dikteren, som selv ble ett av verdenskrigens mange ofre, skulle bare ha visst hvilken skjebne krigsseilerne fikk i fredstid! Jeg håper at Stiftelsen Arkivet, gjennom sitt opplysningsarbeid og med velvilje fra lærere over det ganske land, vil lykkes med å bevisstgjøre norsk ungdom om krigsseilernes betydning for verdenskrigens utfall.

Krigsseilerne og deres innsats for fedrelandet, under begge verdenskrigene, må aldri glemmes! 8. mai er dagen da vi hedrer våre krigshelter. Derfor er 8. mai også krigsseilernes dag!