En herr Solon regnes som demokratiets oppfinner, ifølge nettleksikonet Wikipedia. Han var statsmann og poet i bystaten Aten rundt år 500–400 før vår tidsregning og kom på tanken om at folk (i alle fall rike, frie menn) burde være med på å bestemme i styre&stell. Derfor kalles Aten «demokratiets vugge».

I dag preges gatene rundt parlamentet i Hellas’ hovedstad av ville protester og tjukk tåregass, ikke søvndyssende vuggesang. Arbeidsledigheten blant landets 11 millioner innbyggere er over 20 prosent, blant ungdommen 45 samfunnsødeleggende prosent. (Tallene er nesten identiske i Spania.) De offentlig ansatte som har beholdt jobbene sine må tåle blodige inntektskutt, pensjonister likeså. Trygdeytelser har opphørt over natten. Landet hvor gjeldskrisen først kom til overflaten for halvannet år siden, har startet en privatiseringsprosess verden ikke har sett maken til siden DDR havnet på opphørssalg etter Murens fall i 1989. Hellas skal hanke inn 400 milliarder kroner ved å avhende blant annet 70.000 statlig eide tomter – deriblant 538 av de berømte øyene – motorveier, vannverk, et tippeselskap, et par casinoer og ymse havner (noe for Kristiansand?).

Stresstest er et ord i tiden. EUs byråkrathær regner på hva som skjer med banker dersom de må ta tunge tap på lån til eksempelvis den greske stat eller spanske eiendomsprosjekter uten kjøpere. Fasiten beroliger ikke finansfolket, for å si det sånn. Europas børser plages av nervøse rykninger, selv om torsdagens nye krisepakke på 1200 milliarder kroner (tilsvarende en tredel av vårt oljefond) dempet usikkerheten noe. Men den består fortsatt: Det kan gå mot en langt verre krise enn høsten 2008. Stresstest, ja. Sannelig får demokratiet kjørt seg, det også, og ikke bare på papiret. I selveste demokrativuggen, og etter uhorvelig mye strev, har Georgios Papandreou – han tilhører politikerdynastiet, men han har vært mest i USA og snakker ikke helt godt gresk – klart å lose gjennom vedtak som skal hindre (?) statlig konkurs, men som altså medfører prøvelser på linje med dem som beskrives i Homers «Odysseen». Som alltid må massene bære byrdene. De rike bauter seg gjennom og benytter gjerne anledningen til noen lukrative innkjøp under opphørssalget.

Hellas har jukset med tall, lånt altfor mye og levd over evne. Landet har oppført seg som en japp som betaler gjelden på ett kredittkort ved å skaffe seg et nytt kort like før forfallsdato. Men når den røde saldoen bare vokser og inntekten attpåtil skrumper, smeller det før eller siden. Da venter forliksråd og namsmann, utpanting og kanskje konkursbehandling. Direkte utrivelig, blir det. Utrivelig!

Så er det rart folk er forbannet – selv om den jevne greker har nytt godt av sosialytelser staten ikke har hatt råd til, og selv om han har gitt blaffen i å betale skatt? Tenk om vi hadde gått ned i lønn og mistet barnetrygd, dagpenger, hele uføreordningen og halve pensjonen i løpet av noen måneder, fordi politikerne vi har valgt, har kjørt økonomien i grøfta? Hadde vi ikke gått i det ene fakkeltoget etter det andre, sluppet luften ut av ordførerens bildekk, ropt «hengerau!» etter rådmannen og stemt fram enten Rødt eller Demokratene? (Apropos: Har greske parlamentarikere tenkt å bli gjenvalgt, eller har de innsett at noe, noen ganger, er viktigere? Det er i så fall interessant. Når situasjonen blir tøff nok, fremtvinges tøffe tiltak. Ja?)

Grekenland har ledet an i sommerens finansthriller. Andre følger: Berlusconis Italia nærmest, Spania og Portugal litt lengre bak, deretter Irland. Summen av problemene setter hele det idealistiske eurosamarbeidet i fare og irriterer trauste tyskere grenseløst. Ja, de negative nyhetene er så mange for tiden at jeg minnes mannen som var hos lege og fikk seg presentert den ene ubehagelige diagnosen etter den andre. «Nå er det bare hivtesten som er positiv», konkluderte han.

Og så, om ikke kalamitetene blant Europas sydlige gjeldsslaver var nok: Selveste USA, verdens fortsatt største økonomi, har også havnet i myra. President Obama sliter med å få den uregjerlige Kongressen til å godta nye låneopptak. Penger trengs; statskassa går tom 2. august – på tross av at statsgjelden allerede er på linje med Portugals, relativt sett. Så også USA har altså altfor mye gjeld, men markedene (som opptrer som summen av menneskene som utgjør dem) kan liksom ikke helt få seg til å tro at landet ikke vil overholde sine forpliktelser. Selv om den svake dollaren er én indikasjon på at tvilen er der …

Skulle noe sånt skje, er ragnarokk i gang og Fenrisulven løs.

Men her hjemme har vi det godt som vanlig, med penger på bok, polakker til å plukke bær og kurdere til å polere bilene våre. Vi fortsetter å selge olje, oljeutstyr, foredlede metaller og fisk til gode priser, og vi importerer enda flere billige varer. Og fordi eurolandene ikke tør sette opp den altfor lave renten, forblir den lav her også – om enn ikke fullt så lav som i dag.

Så det er nok flere enn meg som ikke bruker sommerukene til å tenke på andre lands gjeldskriser og deres virkninger på innbyggerne. I stedet rangeres bekymringene slik:

For mye regn

For lite sol

For mye makrell

Perspektivene er i orden, ja.

Hellas har jukset med tall, lånt altfor mye og levd over evne