Når maiblomstringen er på sitt vakreste er det forventninger om kommende sommergleder som fyller sinnet. Å tenke høyt om katastrofer nå er like velkomment som når gatas kranglefant ringer på døren. Men vårens optimisme kan også ruste oss til å møte utfordringer, som ikke forsvinner fordi vi vender hodet andre veien.
Den enkleste måten er å ta bekymringer når de kommer. Katastrofer rammer når – og hvor som helst. Nytter det å bekymre seg om ulykker som kanskje aldri kommer, og hva kan vi gjøre hvis katastrofen rammer?
Svar på første del av spørsmålet er: nei; det nytter lite å forsure livet med å bekymre seg. Det har du lite igjen for, mens det er relevant å stille spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å dempe følgene og overleve, hvis og når en katastrofe rammer oss?
Uttrykket «sorte svaner» er blitt fellesbegrep, når ny viten krever omdefinering av vedtatt teori. Alle svaner ble tidligere klassifisert som hvite, fordi ingen hadde observert svaner med andre farger – inntil sorte svaner dukket opp i australske farvann.
Sorte svaner snur opp/ned på våre forestillinger. Bevisstheten om at de kan dukke opp er en påminnelse om farene ved skråsikkerhet og overmot.
Vulkanutbruddet på Island var ingen sort svane; naturkrefter er vel kjent. Men den kan være de uventede, katastrofale følger av det øredøvende hovmodet som teknisk utvikling kombinert med økonomisk vekst har innplantet i menneskeheten. Hovmod erkjenner ikke sårbarhet og begrensning; selv om naturforskere nå advarer i vilden sky om økt vulkanaktivitet, jordskjelvfare, ødeleggende oljelekkasjer, ras, flom og jeg vet ikke hva. Ett stort vulkanutbrudd kan true vårt samfunnssystem, hvis askeskyer eller atmosfæriske forstyrrelser setter satellittbaserte kommunikasjonssystemer ut av spill.
Men hva hjelper det at forskere varsler; hvis ikke politisk lederskap følger opp, med beredskap til å beskytte oss mot de verste følgene av en katastrofe?
De finpusser i stedet valgkampstrategier, vel vitende om at dystre profetier gjør dårlig nytte som valgflesk hvis de følges av upopulære forslag til omlegging. Derfor tier de og svikter en viktig samfunnsoppgave. Fotballfeber kan gjerne sette verden på ende; men upopulært alvor skygger man unna.
Vårens vulkanutbrudd rammet flytrafikk. Infrastrukturens sårbarhet lar oss skimte konturer av velkomne svaner som vi fryktet var i ferd med å dø ut; deriblant passasjer— og godstrafikk med skip, over havstrekninger og i fjorder uten veiforbindelse etter ras.
Nå står igjen å se hvilke grep myndighetene tar for å sikre transport til vanns som til lands. Hva kreves før vannveier kan erstatte flytrafikk som svikter og veier, som raser ut? Vil statlige garantier sikre økonomisk bæreevne for nødvendig vanntransport; eller forventes det naivt at markedet kommer til unnsetning, uansett økonomisk risiko?
Hvis vulkanen Katla eksploderer, lammes mer enn flytrafikk; global mattilførsel kan trues. Likevel lar tiltak som forhindrer kaos vente på seg. Fart og forbruk øker; fordi vår livsform forutsetter en ekspansiv økonomi. Markedsliberalismens museale voktere synger uanfektet kampsanger om fortsatt vekst; selv om klodens varsellamper har blinket i lange tider.
Statsledere forsøker å redde finansnæringen, men forsømmer beredskapstiltak for befolkningen, dersom maskineriet bråstopper. Datateknologien som blant annet styrer kommunikasjonssystemene er samfunnssystemets velsignelse – når den fungerer, men vil det samme systemet bryte sammen hvis satellittsambandet svikter? Hva skjer hvis betalingssentralene svikter etc.? Mange stiller spørsmål, men hvor får man svar?
Mennesket kan eksistere under primitive forhold, men alle må ha tilgang til mat og drikke for å overleve. Under Vietnamkrigen krabbet bøndene fram fra skjul i bakken etter bombeangrep og fortsatte arbeidet på rismarkene. De reparerte demninger og kanaler og igangsatte aggregater i strømløse landsbyer. Strategien vedvarer: familier driver ennå mattilførsel på si’. Under borgerkrigene i Bosnia og Kosovo reddet nærhet til mat tre hundre tusen menneskeliv. Michelle Obama ble rollemodell, ved å plante kjøkkenhage etc.
Sårbarheten i moderne samfunn viser nødvendighet av kortreist mat, for å forhindre kaos under krise. Nedlagte gårdsbruk i distriktene avslører myndigheter som overser behov for lokal matproduksjon, fordelt over hele landet. Norge har, i motsetning til andre europeiske land, ikke engang sørget for kornlagre for en krisesituasjon. Kornsiloer ombygges i stedet til boliger. Det krangles med bøndene om bevilgninger som neppe skaper finansielle problemer for landet. I stedet for negativ omtale, fortjener bønder respekt for hva de er: En yrkesgruppe vi kan takke for at vi har mat til å overleve!
Moderne samfunn er sårbare når teknologien svikter. Beredskapen må være klar; fordi den er påkrevd for å forhindre kaos den dagen ingen ønsker vil komme. Et trygt samfunn bygger på speiderprinsippet: Alltid beredt! Myndigheter må ta ansvar for å sikre sivilbefolkningen i akutte kriser. Et samfunn med god beredskap skaper trygge innbyggere, som vet hva de kan gjøre både for å overleve en akutt fase og videre etterpå; hvis det verste skulle skje.
Undervisning i praktiske ferdigheter har vært neglisjert i skoleverket. Hva kan gjøres for å forhindre at ungdom blir hjelpeløs i situasjoner som krever mer enn tastetrykk; hvis teknologien svikter? Faget «kunsten å overleve» en krisesituasjon bør bli obligatorisk. Basiskunnskap om håndverk, jord- og dyrepleie etc. lar barn forstå grunnprinsipp for overlevelse. Unge bønder som adopterer tradisjonell livsstil fungerer i dag som levende museer, men videreformidler samtidig nyttige overlevelsesstrategier. Teknologien har feilaktig inngitt menneskene en overdrevet følelse av styrke og makt som når som helst kan rives bort; av natur- eller andre krefter.
De gamle grekere regnet overmot, hybris, som en synd som gudene måtte straffe. Kanskje vulkanske askeskyer er et råd om kursendring; mens det ennå er tid?