En av de historiene om det norske skattesystemet tidligere Høyre-leder Rolf Presthus moret seg med å fortelle, var denne om finansministerens møte med oss skattebetalere: «Hvor mange penger har du? Hvor har du dem? Når kan vi komme og hente dem?» (Det var riktignok før han selv ble finansminister).

Historien rinner meg i hu når jeg leser om eiendomstakseringen i Kristiansand, som på mange måter fremstår som tenk-på-et-tall. For prosessen med å verdisette den største formuen vi eier, skjer lemfeldig, tilsynelatende tilfeldig og utfordrer på mange måter vår rettssikkerhet som borgere og eiendomsbesittere. Mens all annen skattlegging og avgiftsinnkreving skjer på grunnlag av minutiøse oppgaver over inntekt og formue ned til hver krone, og nøyaktige og etterprøvbare oppgaver over kommunens utgifter til vann, avløp og renovasjon fordelt på husstander, legger vi eiendomsskatten i hendene på et privat takseringsselskaps synsing og skjønn. I løpet av noen måneder har et takseringsfirma taksert 30.000 eiendommer i Kristiansand etter grove sjablonger og mer eller mindre tilfeldige soneinndelinger.

Etter mine begreper bryter denne prosessen med grunnleggende rettssikkerhetsgarantier som kravet til forutberegnelige og etterprøvbare vedtak og lik behandling av like tilfeller. Ja, jeg vil hevde at prosessen langt på vei har karakter av myndighetsmisbruk, et begrep som i forvaltningsretten er et alvorlig overgrep. Og la meg illustrere dette med min egen eiendom i Lillesand, hvor kommunen i fjor innførte eiendomsskatt for første gang. Også Lillesand kommune engasjerte et «profesjonelt» takseringsfirma til å taksere eiendommene i kommunen som de feide over på «no time».

I tillegg til mitt hovedhus eier jeg to uteboder i et uthus med eget bruksnummer. Det ene er et vedskjul med jordgulv på 30 kvadratmeter. Det andre er et gammelt fjøsrom av samme størrelse med en takhøyde på 1,70 meter. Takseringsfirmaet takserte hver av utebodene til 600.000 kroner. Jeg klaget på takstene og fikk et brev tilbake hvor taksten var redusert til 60.000 kroner for hver av dem. Med et pennestrøk var takstene redusert fra 1,2 millioner kroner til 120.000 kroner. Uten forklaring. Uten begrunnelse.

Da mistet jeg tilliten til hele takseringsprosessen og stilte meg spørsmål om hvor vilkårlig de øvrige eiendomstakstene var fastsatt. Og det var ikke vanskelig å finne eklatante brudd på et av grunnelementene i rettssikkerhetsbegrepet – lik behandling av like tilfeller. Hadde huseiere tatt bryet, belastningen og utgiftene med å kjøre rettssaker mot kommunen på dette grunnlaget – brudd på grunnleggende rettssikkerhetskrav – ville trolig både Lillesand og Kristiansand kommuner fått betydelige forklaringsproblemer i vitneboksen.

Eiendomstakseringen, slik den har blitt gjennomført, bryter med rettssikkerhetens krav til forutberegnelighet, likebehandling og etterprøvbarhet. Som eksempelet mitt – og mange andres – illustrerer. Jeg vil anta at hadde man engasjert et nytt takseringsfirma til å gjennomføre den samme takseringsrunden, ville man ha fått et annet resultat for et flertall av eiendommene. Eiendomstakseringen tilfredsstiller derfor neppe kravet til etterprøvbarhet – verdsettingen av vår største formue som skatteobjekt er gjenstand for synsing og mer eller mindre kvalifisert skjønn. Og når huseiere plutselig opplever å få en økning av eiendomsskatten på 400 over natten kan det i hvert fall stilles spørsmål ved om rettssikkerhetens krav til forutsigbarhet er oppfylt.

Eiendomstakseringen, slik den gjennomføres, reiser også et annet og like alvorlig spørsmål. Det er vel dokumentert at befolkningens evne til å kommunisere med forvaltningen er avhengig av ressursstyrke og evne til å fremme krav eller klager. Eldre og ressursvake grupper har en høy terskel for å agere eller reagere på henvendelser fra myndighetene. Her trer man et vedtak ned over hodene på innbyggerne og viser til en komplisert utregningsmetode og overlater til hver enkelt å ta initiativ til å klage. (Og historien fra Kristiansand viser at det er hele bydeler som har en berettiget klagegrunn). Allerede her faller en betydelig andel av byens huseiere fra. Enten av manglende evne eller vilje til å formulere en klage. Folks «byråkratiske kompetanse» – evne til å kontakte og kommunisere med offentlige myndigheter – er dessverre skjevfordelt i befolkningen.

Skal man gjøre vår største formuesgjenstand til et kommunalt skatteobjekt, må man i det minste kunne forlange at det skjer på et grunnlag som overholder våre rettssikkerhetsgarantier som innbyggere og huseiere. Det skorter mye på det i de prosesser som har funnet sted i de høyrestyrte kommunene Lillesand og Kristiansand. Så mye at det er berettiget å kalle det som har funnet sted for myndighetsmisbruk.

Og eiendomsskattleggingen i Lillesand og Kristiansand har også sin absurde partipolitiske side. Partiet Høyre har programfestet at det er i mot eiendomsskatt. Da er det ganske patetisk å høre de to høyreordførerne forklare og begrunne hvorfor de er for eiendomsskatt i nettopp deres kommuner– mot det partiprogram de sanker velgere på. Hadde Reitan-gruppen gjort det samme, ville forbrukerombudet ha grepet inn. I politikken fungerer valgurnen som forbrukerombud. Det er mulig Høyre får en advarsel fra dette ombudet i september.