I stortingsperioden 2001–05 levde Bondevik II med en selvmordsparagraf som ville ha ført til regjeringens fall om EU-medlemskap ble tema. I Soria Moria-erklæringen er de rødgrønne partiene enige om at Stoltenberg-regjeringen ikke skal berøre norsk EU-medlemskap. I mellomtiden er stadig flere land blitt med i unionen.
EU-motstanden her hjemme holder seg konstant høyt. Ikke siden 1994 har neibevegelsen stått sterkere. Til og med i ja-partiet Høyre sier nå et flertall av velgerne nei til medlemskap i den europeiske unionen.
Med bakgrunn i den bastante motstanden kan det virke overflødig med en ny EU-debatt, fordi den neppe vil bevege frontene. Men i lys av hvor stor innflytelse EU har på det norske samfunnet, er det likevel et paradoks at de fleste politiske partier og et stort flertall av befolkningen ikke synes å bry seg om at vårt land ikke er representert der viktige beslutninger fattes.
EØS-avtalen regulerer vårt forhold til EU. Avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Den gir EFTA-landene Norge, Island og Lichtenstein adgang til EUs indre marked. Avtalen sikrer dessuten EFTA-landene rett til å reservere seg mot lover og regler EU vedtar.
Siden 1994 har Norge innført 8 000 EU-lover og bestemmelser. Kun én gang har Norge ifølge Aftenposten klart å fremforhandle unntak i en betydelig sak. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier til avisen at Norge har spilt en viktig rolle i utformingen av flere EU-lover. Men han har vanskelig for å definere hvor og hvordan denne påvirkningen har funnet sted. Det er ikke til å undre seg over.
Virkeligheten er at Norge ikke er EU-medlem. I store og viktige saker vil vårt land derfor ha minimal innflytelse – om noen i det hele tatt. At den norske stemmen blir lyttet til, er langt fra det samme som å være på innsiden når prosesser foregår og beslutninger tas. Med tanke på at medlemskap ikke vil bety noen gjennomgripende forandring for folk flest, bortsett fra at vi også får være med å bestemme, er den norske aversjonen mot EU vanskelig å skjønne.