Det er ikke de seksuelle overgrepene i Den katolske kirke i seg selv som den siste uken har opprørt milliarder av mennesker, men at Kirken viser mer omtanke for seg selv enn for ofrene.

Denne påsken satt millioner av mennesker klistret til radioer og fjernsynsapparat i håp om at Paven i årets viktigste tale offentlig ville beklage de mange overgrepene som er blitt utført av katolske prester og munker i en rekke land siden 1950. Ingen beklagelse kom. Ikke med ett ord nevnte Paven saken som var på alles lepper og som hadde skapt stor bekymring og uro i mange troendes sinn. Ved å si noen velvalgte, lindrende ord, kunne Paven bevirket et kontrollert utslipp av trykket. I stedet fikk han det til å eksplodere i harme. Det er Pavens og Den katolske kirkes store synd påsken 2010. Besynderlig er det at Paven og hans menn ikke handlet klokere. Om de ikke har bedre sinnelag og varme i sine hjerter, burde de i det minste hatt en stab av rådgivere som forstår den moderne tids krav til riktig kommunikasjon. Om ikke annet, så burde Kirken i ren egeninteresse ha vist at den tar sin menighets uro på alvor. Når den likevel ikke gjorde det, svikter Paven og hans menn som hyrder.

Og det manglet ikke på gode råd i forkant. Blant andre ga katolsk biskop i Oslo, Bernt Eidsvig, Paven råd før påske om å bruke anledningen til å beklage den skjendingen som har foregått i Kirkens navn verden over. Også i Norge. Men Paven valgte bevisst å ikke lytte til gode råd.

Når det er sagt, så har Paven nylig beklaget overgrep begått av Kirkens menn i et hyrdebrev til menigheten i Irland. Men kirkeårets viktigste tale valgte han å holde kjemisk fri for egne synder. Enda mer rungende ble fraværet av lindrende ord da Pavens menn i stedet omtalte saken som sladder, og sammenlignet kritikken mot Kirken med jødeforfølgelsene. Stort verre hån kunne de neppe ha slynget i ansiktene til de milliardene som ventet forsoning.

Påsken 2010 brukte Den katolske kirke til å håne og krenke sine ofre og sin menighet, og til å påføre sitt eget omdømme alvorlig skade i resten av verdenssamfunnet.

Opprullingen av de mange skandalene startet i januar i år, da det ble kjent at jesuittmunker i Irland hadde forgrepet seg på 160 barn. Deretter dukket det tilsvarende saker opp andre steder i Irland, i Tyskland, Østerrike, Sveits, Nederland, Danmark og nå også i Norge. En støttetelefon for ofrene i Tyskland måtte nylig stenge da den ble sprengt av henvendelsene fra 4000 mennesker.

I fjor forsvant plutselig biskopen i Trondheim fra sin stilling uten at ordentlig forklaring ble gitt. Denne uken har vi forstått hvorfor. Hans overgrep er det hittil femte tilfellet som Kirken har erkjent i Norge. Avisene varsler at det trolig vil bli flere.

Overgrepssakene har synliggjort en taushetskultur der problemene dels skyves under teppet, dels bagatelliseres, men i alle tilfeller holdes skjult for allmennheten. Delvis avslører de også at det fortsatt er grobunn for homokulturen som i århundrer har fått råde i Den katolske kirken. Mange av overgrepene er ikke betrakte som pedofili, men som homofile overgrep mot kjønnsmodne gutter.

Også Paven selv beskyldes for å ha visst om alvorlige overgrep mot døve gutter i USA uten å gripe inn. Det er dessuten uklart om han visste om overgrepene som foregikk i hjemlandet hans, Tyskland, da en prest på 1980-tallet, som hadde innrømmet seksuelt misbruk, fikk fortsette sitt samvær med barn i «bytte» mot at han gikk i terapi.

Det er slike avisomtaler kardinalene omtaler som sladder og svertekampanje mot Kirken. For omverden viser de en Kirke som forskanser seg bak en taushetskultur i bestrebelsene på å opprettholde fasaden. Det er mildest talt ikke tillitvekkende, og mange katolikker føler nå dyp frustrasjon ved måten Kirken takler saken på.

«Vi kan føle kollektiv skam, men jeg advarer mot at å påta oss kollektiv skyld for det enkelte av våre kolleger har gjort og andre har fortiet», sa Oslo-biskop Eidsvig nylig til sin menighet. Han garanterer at han vil anmelde til politiet enhver i hans tjeneste som mistenkes for å ha begått straffbare handlinger.

I vår hjemlige debatt er sølibatet nevnt som forklaring på overgrepene. Det er nok en grov overforenkling av et problem som dessverre viser seg å forfølge menneskeheten. Overgrep mot barn skjer i alle samfunnslag og i alle typer organisasjoner. De har vist seg å skje i vår hjemlige fotballklubb IK Våg, på Misjonsskoler og i norske menigheter. Av og til også i norske familier. Våre hjemlige rettssaler er fulle av saker mot voksne som har forgrepet seg mot barn.

Heterofile menn blir neppe pedofile av å leve seksuelt avholdende, og ingen ting tyder på at det er mer overgrep i Den katolske kirken enn i andre trossamfunn. Men katolikker har tatt til orde for å skjerpe kontrollen med hva slags personer som rekrutteres til preste— og munketjeneste. Historien har dessverre vist at folk med pedofile tilbøyeligheter søker til miljøer der de kan få utløp for sin legning; det være seg norske fotballklubber, barnehager og klostre. Kravet om sølibatliv fører imidlertid til at mange sunne, heterofile menn holder seg unna prestetjeneste i Den katolske kirke, slik at avvikerne lettere får innpass og kan operere mer uforstyrret. Siden siste delen av 1960-tallet har rundt 60.000 heterofile prester sluttet i Kirken, de fleste for å gifte seg.

Når katolikkene skal renske opp i sine overgrepssynder, krever det et dyptgripende oppgjør med Kirkens tusenårige lukkethetskultur. Åpenhet, innsyn, gjennomsiktighet og kontroll er nødvendig for å sikre vergeløse mot overgrep fra tilsynspersoner. Det er dette Paven og resten av hans menn må ta inn over seg. De som skal passe våre barn må vise seg tilliten verdig.

Og før Paven og hans kirke tar folks uro, angst og beven på alvor, stoler verden rett og slett ikke på dem.

Valerie Kubens, journalist