Årets sesjon i Det Pavelige Vitenskapsakademi har finanskrisen som tema. Vi er samlet i det vakre renessansepalasset Casina Pio IV i Vatikanhavene for fire dager. Selv om to av medlemmene har nobelpris i økonomi – Joseph Stiglitz og Kenneth Arrow – er det ikke gitt at konferansen kommer til noen nyttig konklusjon. Mens vi arbeider, blir den greske krisen enda verre. Det handler om mangel på fundamental etikk, mangel på politisk styring av økonomien, og på misforholdet mellom nasjonalstat og globalisering.
Nasjonalstaten er på mange måter den eneste rammen for politikk fremdeles, mens økonomien er deregulert og globalisert. Kun nasjonalstaten er demokratisk, all internasjonal styring er ved mandat fra statene. Hvem har så ansvar for globale aktører?
Island, Hellas og Italia er land som levde høyt på kreditt uten sikkerhet; men er borgerne ansvarlige for hva deres regjeringer har foretatt seg? Og er regjeringer ansvarlig for hva banker i eget land har gjort? Problemet som kalles «moral hazard» handler om det mest uetiske av alt dette: banker som vet at de blir reddet av regjeringer uansett. Insentivet til fortsatt profittjakt er klart: maks profitt, null risiko.
Denne konstellasjonen er jo umulig, det bør jo være slik at risiko står i forhold til profitt: tar jeg mye risiko, kan jeg tjene mer. Men for bankkunden har det profesjonelle råd fra banken ofte vært uten korrekt angivelse av risiko, og den bonus som ble innkassert var relatert til innskutt beløp. Banken tjente på å selge såkalte «produkter», mens kunden trodde at rådene om investering var gode for ham eller henne. Dette er et problem vi kan kalle manglende profesjonell ethos hos bankansatte.
Økonomiprofessor Partha Dasguptha fra Cambridge har utviklet en modell som viser betydningen av tillit i slike relasjoner: dersom ikke kunden kan stole på at bankens råd er i hans interesse, oppstår kaos etter kort tid. Det er den samme situasjon som om vi ikke lenger kan stole på legens eller juristens profesjonelle råd. Hvis legen kun behandler sykdommer han tjener mye penger på, har vi samme situasjon som for bankieren og kunden i dag.
Det er etisk sett ille om profesjonelle råd styres av egeninteressen; men det er også det som gjør at systemet bryter sammen. I økonomisk teori snakker vi om en Nash-likevekt når alle aktører har interesse av at alle andre oppfyller sine forpliktelser. Når mange begynner å jukse, bryter systemet raskt helt sammen. Poenget er å skape positive systemer hvor juks straffes og tillit bygges. Regler er ikke nok alene, for profesjonell tillit er essensiell. Det er ikke egeninteressen for profitt som skal styre hva en lege eller advokat gjør, og inntil nå har de fleste av oss også trodd at bankfolk fulgte en profesjonell etikk. I stedet er det blitt som om banker og investorer ikke har den samme etiske plikt som oss andre – som om de er unntatt fra normale moralske krav. Men også de har et samfunnsansvar.
Løsningen må først og fremst være at også denne yrkesgruppen underlegges mer profesjonskontroll. Man kan ikke være rådgiver for kunden samtidig som man har insentiver til å selge spareprodukter. En resultatrelatert bonus over flere år kan være løsningen. En slik profesjonsetikk kan og bør være internasjonal, spesielt i globaliseringens tid. Ethvert menneske har et ansvar utover egeninteressen, også for samfunnet; og vi kan si at også enhver profesjon har et ansvar: legen skal bidra til å lege og lindre; juristen til opprettholdelse av rettferdighet, og bankene til vekst for næringer og kunder.
Videre må det finnes en løsning på «moral hazard»-problemet. Det viser seg jo at finanssektoren som ropte på deregulering og globalisering kommer «hjem» til sin stat som den fortapte sønn når katastrofen truer. Og fordi staten kun har direkte ansvar for egne borgere, blir logikken at hver stat redder sine egne. Dette vil gjenta seg dersom man ikke kan enes om sterke overnasjonale reguleringer.
Se på Den Europeiske Sentralbank: både Tyskland og Frankrike brøt reglene om underskuddsbudsjettering for noen år siden, og intet skjedde. Man tok også inn land etter land i eurosonen når de så vidt hadde krøket seg over kriteriehinderne, og disse land nøt da godt av kreditter som de ellers ikke ville fått. Politikerne satte ikke ned foten, og resultatet ser vi nå. Italia, Portugal, Hellas og Spania har voksende gjeld, mens andre land som Tyskland er bundet til dem gjennom verdien på den felles valuta.
Det er derfor i egeninteressen at Tyskland redder Hellas denne gangen, men dette kan ikke bli regelen i eurosonen. Ingen stabile økonomier vil finne seg i skulle blø hver gang et fattig og uansvarlig land trenger penger. Hellas har levd over evne, har en enorm korrupsjon – de velkjente «svarte hull» som EU-midlene alltid forsvant ned i – og har i dag en pensjonsalder på 58 år.
Det sier seg selv at den europeiske velger ikke godtar å betale for andres problemer når de er selvforskyldte. Dette gjør at en internasjonal regulering må være mer av en IMF-modell: strenge krav mot kreditt. Men IMF virker mer som redningsplanke i siste sekund, eller etter katastrofen, fremfor et system som forhindrer katastrofer. Derfor kommer vi tilbake til etikkens viktighet: kun et system som er basert på at både banker og annet næringsliv har andre insentiver enn bare profitt, har bærekraft.
Det går ikke med en casinokapitalisme hvor man skal maksimere profitten hvert kvartal. Det vi har sett nå, er grådighet satt i system. Det vi trenger, er grådighet ut av systemet. Regjeringer må våge å sette næring etter tæring, og individet likeså. Det så lenge ut som om penger var urelatert til reell verdiskapning. Men oppgjørets time kom, bokstavelig talt.
Den norske regjering reddet egne banker og er i en særstilling med sitt oljefond og sitt utenforskap mht. euroen. Vi er også uten statsgjeld. Norge må faktisk være det mest priviligerte land av alle i Europa for tiden. Det er behagelig å være norsk; vi har på mange måter skjermet oss ved territorialgrensen. Men denne gangen kan vi dessverre ikke tilby den «norske modellen» til Europa og verden.