Lokalt som nasjonalt er det SV som snur opp ned på det etablerte politiske bildet. Fra å være et marginalt parti med to representanter i 1995 og fire etter kommunevalget i 1999, puster nå SV Høyre i nakken. Ap er ikke lengre venstresidens største parti, og Torbjørn Urfjell er for første gang reell ordførerkandidat når SV nå seiler opp som byens nest største parti. Med klar margin til KrF. Dette åpner for nye sammensetninger i bystyret. Grunnen skjelver under føttene på Bjørg Wallevik. Det er ingen selvfølge at hun sitter som ordfører i neste periode. Heller ikke at Høyre dominerer bystyret som storebror i en borgerlig flertallskonstellasjon.Dersom tendensen holder fram til valget, har ikke lenger Høyre, KrF og Venstre flertall i Kristiansand. Høyresiden kommer neppe utenom Frp etter høstens valg, hvilket setter de tre partiene i en real kattepine. Om Frp ikke er stuerent på Stortinget, har de ikke engang sluppet inn på gangen her i gården. Og om Høyre muligens kan krype til korset, er det svært liten sannsynlighet for at KrF ser til Kristiansand Fremskrittsparti i nåde. Det bryter i så fall med alle signaler den nye ordførerkandidaten Jan Oddvar Skisland har gitt så langt.Dersom politiske allianser utelukkende baserte seg på tallenes logikk, ville den mest naturlige flertallskonstellasjonen i følge denne meningsmålingen bestå av SV, Ap og KrF. Men SV har tradisjonelt ikke stått høyt i kurs blant de mer etablerte partiene i Kristiansand. I tillegg har Aps gruppeleder Bjarne Ugland tidligere sørget for flertall sammen med Høyre og KrF. Det er liten tvil om at han står langt til høyre i Ap, og det er ikke umulig at han ser for seg et flertall bestående av Høyre, Arbeiderpartiet og KrF — selv om det strider med alt moderpartiet signaliserer fra sentralt hold. For dersom Kristiansand følger partiets nasjonale kurs, forsøker de å finne en løsning på venstresiden sammen med SV. Bjarne Ugland og SVs leder Torbjørn Urfjell kan gjøre som Høyre-leder Jan Petersen og gi KrF et tilbud de ikke kan motstå. Det skal bli like vanskelig for KrFs leder å takke nei til ordførerjobben som det var for Bondevik å si nei til statsministerposten. Dette er spørsmål KrF må ta stilling til allerede nå. Alt tyder på at partiet havner i vippeposisjon etter høstens valg. Å få det ettertraktede ordførervervet kan være et akseptabelt offer for et sidebytte, og dessuten i tråd med sterke strømninger i partiet. Dersom SV får flere mandater enn Ap, er det lite sannsynlig at partiet lar Bjarne Ugland få den symbolsk viktige ordførerjobben. Men SVs leder Torbjørn Urfjell er ung, og partiet vil trolig satse alt på å få til en flertallskonstellasjon på venstresiden. Det er viktigere i denne omgang enn å få hånd om klubba de neste fire årene.Men det er fortsatt i overkant av tre måneder til valget, og mye kan ennå skje. Både Høyre og KrF kan kunsten å mobilisere egne velgere. Nytt av året er det imidlertid at det kan SV også. Partiet er i ferd med å bli et nytt tyngdepunkt i norsk politikk. Og dersom tyngdeloven fortsatt gjelder over sommerferien, betyr det en radikal endring av maktbalansen i Kristiansand.