Miljøvernministeren har statuert et eksempel som også gav ham en anledning til å tilkjennegi at hans linje vil være restriktiv i slike saker. Det er allmennheten som vil bli den store taperne dersom utbyggingstakten i skjærgården de siste 30 årene får fortsette, sier Knut Arild Hareide i en kommentar til beslutningen.

Og det er det flere sørlandskommuner enn Lillesand som bør forholde seg til. Politikernes unnfallenhet med hensyn til sjøbod-skandalene i Kristiansand, ville ikke ha funnet nåde for miljøvernministerens øyne i dag om de hadde havnet på hans bord.

I så måte er det et lite paradoks at det er i Lillesand det nå statueres et eksempel. Kommunen hører til de sørlandskommuner som har ført et restriktivt regime når det gjelder dispensasjoner i strandsonen de siste tiårene. Og kommunen har også aktivt arbeidet for å ivareta strandsonen gjennom sin langsiktige arealplanlegging. Men i begeistringens rus over beslutningen om å lokalisere en statlig etat til byen, har politikerne lukket øynene for kommunens egne arealplaner. Og det er dem, i tillegg til de nasjonale retningslinjer for strandsonen, miljøvernministeren konfronterte kommunen med. Ingen skal fortelle oss at Lillesand kommune ville godtatt et tilsvarende bygg for en bilforretning eller en Rimi-forretning på Tingsaker strand.

Miljøvernministerens overprøving av politikerne i Lillesand er også en understrekning av behovet for fylkesmannens kontrollvirksomhet. Da fylkesmann Hjalmar Sunde reiste innsigelse mot byggeplanene på Tingsaker strand, ble han utsatt for en hetslignende aksjon, hvor han ble beskyldt for uryddig saksbehandling og for å ha overtrådt sitt kompetanseområde.

Miljøvernministerens brev er derfor også en indirekte honnør til fylkesmannen fordi han har gjort jobben sin og sørget for at saken kom på miljøvernministerens bord.

I så måte er det en smekk over fingrene til de lokalpolitikere som har ivret for at fylkesmannens oppgaver skal begrenses til en ren legalitetskontroll. Ikke minst i saker som angår dispensasjoner i strandsonen er det behov for et statlig kontrollorgan som kan sørge for en mer enhetlig praksis enn om de enkelte kommuner kan ture fram etter forgodtbefinnende og de politiske konstellasjoner i kommunestyrene. Og det forutsetter at også fylkesmannen må utøve skjønn i slike saker.

Mye taler for at fylkesmennene i agderfylkene burde bruke sin innsigelsesrett langt hyppigere enn hva praksis har vært til nå. Og for de la det skure-politikere i kystkommunene som håper på at Knut Arild Hareide er et restriktivt mellomspill: Til høsten heter miljøvernministeren kanskje Øystein Djupedal eller Heidi Sørensen.