Omkvedet blant motstanderne er at de vil ivareta og beskytte eiernes rett til selv å bestemme hvem som skal representere dem i bedriftenes besluttende organer. Men denne visa har vi hørt før. Vi skal ikke lenger tilbake i tid enn 60— og 70-tallet. Da var bedriftsdemokrati og ansattes medbestemmelsesrett minst like store fy-ord som kvinnekvotering er det i dag. Men selv de som den gang opptrådte som monopolkapitalens mest ihuga og konservative beskyttere, har endret mening. At de ansatte fikk plass ved styrebordet og medinnflytelse i andre sammenhenger har ikke svekket bedriftene og heller ikke ødelagt for eierne. Snarere motsatt. Det finnes ingen fornuftig grunn til å tro at dette vil bli noe annerledes om kvinneandelen i bedriftenes styrer øker.Men ord er mer enn lydbølger. De maner også fram bilder og begreper inne i hodene på folk. Kvotering er et slikt ord. Det utløser momentant dønn negative forestillinger hos svært mange. Også blant kvinner. De vil nødig inn i et styre hvis det kan reises tvil om hvorvidt de har fått vevet fordi de er kvinner, ikke fordi de er kvalifiserte.I stedet for umiddelbart å trumfe gjennom kvotering, bør næringsministeren vurdere å gå en omvei med en forsøkperiode i noen år, der bedriftene kan velge styremedlemmer blant nominerte kvinner og menn. Svakheten er opplagt. Kvinner kan fortsatt velges bort. Men næringslivet har da fått en sjanse til å beskikke sitt hus, og misbruker de den, tross tusler om lovendring og tvangskvotering, så har de seg selv å takke. Som næringsminister har Ansgar Gabrielsen en sjelden anledning til å øve press og påvirkning. Og hvis han virkelig mener at næringslivet bør ta kvinners evner og ressurser i bruk på en bedre måte enn i dag, så bør han også gå noe dypere ned i dette. For når kvinner er underrepresentert i ledende posisjoner, så har det også sammenheng med kravene og strukturene i arbeidslivet. Det er ikke bare fordi gutteklubben Grei er opptatt av å beskytte seg selv og sine egne maktposisjoner. Slik dagens arbeidsliv arter seg, vil en kvinne med små barn ha større problemer med å gjøre seg gjeldende enn menn, uansett hvor dyktig hun måtte være. Det har blant annet sammenheng med så banale ting som møter og konferanser som legges i forlengelsen av arbeidstiden, til helger osv. Det stenger småbarnsmødre ute til fordel for den halvgamle mannen. Mange av dem grossister i styreverv. Og man kan med full rett undres over hvilken kompetanse en kar med 10-20 styreverv kan tilføre de ulike bedrifter. Kvinnen som måtte gå hjem ved arbeidstidens slutt kunne mange ganger gjort det bedre. Ansgar Gabrielsen har iallfall satt i gang en interessant prosess.