Fred er en forutsetning for å nå FNs tusenårsmål om å bekjempe fattigdommen i verden. Derfor må Norges arbeid for utvikling og fred gå hånd i hånd. Det store flertallet av verdens mennesker har til alle tider vært fattige. Det er først nå, for første gang i menneskehetens historie, at vi har muligheten til å fjerne fattigdommen i verden. Vi vet hvilken politikk som virker, og vi har de nødvendige ressursene. Hvis vår generasjon ikke avskaffer den ekstreme fattigdommen er det ikke fordi vi ikke kan, men fordi viljen ikke er der. Ved tusenårsskiftet satte Norge og de andre FN-landene seg som mål å halvere verdens fattigdom innen 2015. FNs tusenårsmål handler om å bekjempe sult og fattigdom blant annet gjennom å redusere barnedødeligheten, gi alle barn muligheten til å gå på skole, styrke kvinners posisjon og gi flere mennesker tilgang til rent vann. Norge bruker nesten én prosent av sin bruttonasjonalinntekt på bistand, sammen med Sverige mer enn noe annet land i verden. I 2006 tilsvarer det nesten tjue milliarder kroner. Tusenårsmålene ligger til grunn for hvordan vi bruker disse pengene. For eksempel har regjeringen tatt på seg et spesielt ansvar for å lede arbeidet med å redusere barnedødeligheten. Hver dag dør 30.000-50.000 barn, de fleste av sykdommer som enkelt lar seg forebygge eller behandle. I år bruker vi derfor en halv milliard kroner på vaksinering av barn i fattige deler av verden. Utdanning er et annet viktig innsatsområde. Tidligere i høst bestemte regjeringen seg for å støtte Redd Barnas storstilte kampanje «ABC redder barna» med 100 millioner kroner. Kampanjen skal sikre skolegang for åtte millioner barn som lever i land rammet av væpnet konflikt. Men bistand i form av penger, er bare en liten del av det Norge kan bidra med for å bekjempe fattigdom. Norges bidrag i kroner og øre er tross alt svært beskjedent, om enn viktig. Utvikling handler om mobilisering av ressurser gjennom bistand og private investeringer, men også om sterk stat, godt styresett, en åpen og markedsbasert økonomi, handel, utdanning — og sist men ikke minst handler det om fred.Det blir ingen utvikling uten fred, ei heller fred uten utvikling. Skal du få folk til å investere i sin egen fremtid må de tro at de har en fremtid. Og det hjelper lite å bygge en skole, dersom vold og krig forhindrer barna i å komme seg på skolen, eller skolen i neste øyeblikk bombes til ruiner. Økonomisk og samfunnsmessig utvikling er samtidig en forutsetning for stabilitet og fred. Derfor henger Norges arbeid for fred nøye sammen med vårt arbeid for utvikling. Norge har i lang tid ført en systematisk fredspolitikk internasjonalt, og det skjer på mange måter. Vi er FNs sjuende største finansielle bidragsyter i absolutte tall, vi har hatt over 50.000 nordmenn i fredsbevarende styrker de siste 50 årene, og vi er engasjert i flere freds- og forsoningsprosesser internasjonalt. Den viktigste jobben Norge gjør for fred, er bidraget til en verdensorden som regulerer bruken av makt. FN er det viktigste forum for spørsmål om internasjonal sikkerhet. FN har mulighet til å spille en rolle på alle stadier i en konflikt: Fra før den bryter ut, via fredsoperasjoner og bistand i overgangen etter en fredsavtale, til langsiktig utvikling og samfunnsbygging på veien mot varig fred. Det finnes også konflikter der FN av ulike grunner ikke kan, eller ikke får spille en rolle. Det er kanskje særlig her at land som Norge kan gjøre en forskjell. På grunn av vår historie - blant annet har Norge aldri vært noen kolonimakt - og vårt internasjonale engasjement, har vi i mange situasjoner blitt sett som upartiske. Dette har gjort det mulig for oss å fungere som tilrettelegger i en del sammenhenger. De fleste kjenner til Norges engasjement for fred på Sri Lanka, i Sudan og Midtøsten. Mange kjenner også til vår rolle på Filippinene og Haiti, og etter flere års stillstand er vi igjen engasjert som ledsagerland i en prosess mellom Den nasjonale frigjøringshæren (ELN) og regjeringen i Colombia. Selv om vi er upartiske, betyr ikke det at vi setter våre verdier til side. Og nettopp den høye profilen Norge har på områder som menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett, gir oss styrke i fredsarbeidet.Hva er det viktigste Norge kan bidra med i fredsprosesser? Noe av det viktigste vi gjør er å ha et langsiktig engasjement. Vi vet at fred ikke skapes over natten. I Sudan for eksempel går vårt engasjement helt tilbake til 1960-tallet. Når Norge tar på seg ansvaret for å virke som tredjepart i konflikter, sørger vi for å være en stabil faktor i prosessen. Derfor konsentrerer vi også vår innsats om en håndfull fredsprosesser. Målet er å gjennomføre disse oppdragene på en god måte. For det andre må vi se nødhjelp, utviklingssamarbeid og fredsarbeid i sammenheng. Kunnskapen om det enkelte land og et godt kontaktnett, som er nødvendig for at Norge skal kunne engasjere seg i en fredsprosess, er ofte et resultat av vår humanitære tilstedeværelse i konfliktområder. Når vi engasjerer oss for fred, kan vi dermed gjøre det med et bredt sett av virkemidler. Også når freden er etablert er det avgjørende at det internasjonale samfunn ikke lar en skjør stat i stikken, men bidrar til å opprettholde freden gjennom støtte til utvikling. Samarbeid med det sivile samfunnet er sentralt i fredsarbeidet. I mange tilfeller spiller norske ikke-statlige organisasjoner en nøkkelrolle i det norske fredsengasjementet, som forskningsstiftelsen Fafo gjorde det i Midtøsten og Kirkens Nødhjelp gjorde det i Guatemala. Internasjonalt samarbeid er vel så viktig. Det handler om å sørge for at alle aktører i en fredsprosess trekker i samme retning. Og det handler om at vårt gode forhold til mange av verdens mektige land har mye å si for hva Norge kan få til i fredsarbeidet. En mer rettferdig og tryggere verden er noe alle mennesker ønsker seg, uansett om de lever i velstående Norge eller lutfattige Sudan. Gjennom Norges internasjonale engasjement for fred og forsoning, kan vi bidra vel så mye til å nå FNs tusenårsmål som gjennom vår internasjonale bistand. Norsk utenrikspolitikk og utviklingspolitikk må derfor gå hånd i hånd.