Da jeg var student i USA var jeg en gang i San Francisco. Der observerte jeg en mann som spilte gitar på gaten. Han sto i en koffert som han dukket opp og ned i, og var uten tvil en original, enn si et casus for asylet.— Sånt skulle vært forbudt, sa min svenske medstudent.- Nei, dette er et fritt land, sa min amerikanske.USA er da også det land hvor religionsfriheten er best utviklet: En stat som er skilt fra religion, men et blomstrende religiøst ved siden av et blomstrende sekulært samfunnsliv. Men også i Europa lærte man seg tidlig toleranse i mange land. I 1645 innførte man for eksempel religionsfrihet i Transylvania, der muslimer, jøder, katolikker, unitarier, kalvinister og lutheranere hadde rett til å leve side om side. Kampen om rettigheter for dissentere var generell over hele Europa, men typisk nok ble denne innført sent i Norge.Jødeparagrafen ble opphevet takket være Wergeland; og jesuitterparagrafen kun fordi Norge hadde tilsluttet seg Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen i 1950. Derfor kunne ikke forbudet beholdes da saken var oppe i Stortinget så sent som i 1956. Men når man leser den debatten, ser man at motstanden mot å oppheve paragrafen var massiv, basert på fordommer som ingen på kontinentet holdt seg med lenger. Den norske debatten den gang var like forstokket og reaksjonær som den er i dag i statskirkespørsmålet. Med FNs menneskerettserklæring av 1948 fikk religionsfriheten en egen paragraf 18, som siden er blitt utviklet i form av konkret politikk av OSSE og som også gjenfinnes i den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon. Det er slått fast, både gjennom dommer fra Strasbourg og gjennom politiske prinsipper i OSSE, at religionsfriheten omfatter rett til å utøve sin religion fritt både privat og offentlig, til å oppføre gudshus, det være seg moskeer eller kirker, og ikke minst til å misjonere uansett hva staten måtte mene om dette. I tillegg har domstolen slått fast at trossamfunn har rett til indre selvstyre, både organisatorisk og teologisk.Norge er en forkjemper for denne menneskeretten, men i statskirkedebatten er det nesten ikke en eneste referanse til denne moderne statsoppfatningen å spore. Mens vi kritiserer at den russisk-ortodokse kirke vil ha monopol på religionen for sin nasjonale kirke, er det merkelig stille om dette prinsippet når statskirken debatteres i Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Begge partier later til å foretrekke ikke bare en fortsatt privilegert stilling for den evangelisk-lutherske kirke i Norge, men faktisk en statskirke, noe som er en form for statlig styre av religionen som tilhører enevoldstiden. «Cujus regio, ejus religio» - den som har politisk makt, bestemmer undersåttenes religion. Prinsippet ble innført i Westfaler-traktatene av 1648 etter tredveårskrigen. Før var det paven som hadde den religiøse autoritet, mens keiseren hadde den politiske. Striden mellom disse, som opererte i samme territorium, nemlig Europa, er velkjent og foregikk i store deler av middelalderen. Dette gjaldt hva som var politikk og hva som var teologi. Men etter at de protestantiske fyrstene og franskekongen vant krigen, ble det nye prinsippet at den politiske makthaveren også bestemte religionen i eget territorium. Vi fikk statskirker i flere hundre år, men med menneskerettighetene kom skillet mellom politikk og religion tilbake.Nå er det kun stater der makthaverne fastholder et gammeldags syn på suverenitet, at man finner politisk styring av religionen. I Russland, Kina og andre land vi ikke liker å nevnes sammen med. I disse landene er det sterke totalitære tradisjoner, og det finnes ingen uavhengige kilder til makt, dvs. ingen pluralisme. Kirkene er kun instrumenter for statens makt, som NGOer og presse er det. Også en rekke andre land som ikke er demokratier, men teokratier, er i opposisjon til religionsfriheten: Muslimske land som ikke skiller politikk og religion, og som heller ikke er demokratiske; finner ideen om pluralisme og frihet for den enkelte på dette området helt absurd. Retten til å være ateist, agnostiker eller å konvertere til en annen religion, er også en del av religionsfriheten, men respekteres overhodet ikke i slike land der staten er konfesjonell.Norge tar seg uhyre dårlig ut i et selskap som på den ene siden består av teokratier og på den annen av totalitære, tidligere kommuniststater. Tiden for den konfesjonelle stat er definitivt forbi, og det er helt uholdbart at politikere skal blande seg inn i kirkers teologi og indre selvstyre ved bispeutnevnelser, etc. Særlig Sp og Ap sier rett ut at om kirken får frihet, frykter man hva medlemmene kan finne på - at de faktisk kan mene noe som ikke stemmer med disse partiers syn. Da kan de også finne på å styre seg selv på måter man ikke liker - og dette vil man rett og slett ikke tåle. Her er den totalitære tendens helt tydelig: Man vil ikke gi andre den frihet de har rett til etter FNs menneskerettighetserklæring og etter normalt liberal-demokratisk praksis. Dette er helt analogt til gitaristen i San Francisco: Forby ham å opptre.0Men kirkeminister Trond Giskes resonnementer er mer graverende enn å forsøke å stoppe det man ikke liker; for her dreier det seg om to helt ulike sfærer av menneskelivet, nemlig politikk og religion. Giske har det felles med kommunister at han antar at alt er politikk, at religion ikke er noe helt annet enn og helt selvstendig fra politikk, noe som har sin autoritet fra Gud. Men i kommunistisk og sosialistisk tenkning er religion menneskeskapt, til og med et opium for folket, som Marx sa, og derfor så verdifullt som manipulasjonsinstrument. Det er denne forståelsen av kirken som er Giskes premiss - politikken skal bestemme over teologien fordi teologien er en salgspolitikk som alt annet. Politikeres forsøk på å bruke kristendommen for nasjonaliske formål er utallige. Opp gjennom historien har den katolske kirke blitt brukt slik i land etter land. Noen har gudskjelov alltid korrigert og våget å stå opp mot makten. Det samme gjelder den kommunistiske bruk av religionen som «force multiplier» for partiets ideologi, med såkalte fredsprester som prekte om Jesus som revolusjonær. Også midt i det totalitære samfunn var det noen som våget å stå imot. I ettertid ser vi at kirkene kun var tro mot sitt mandat og kall der de våget å opponere mot den politiske makten. Det historiske bevis for at politisk makt over kirkene korrumperer, er overveldende. Det gjelder de katolske så vel som de protestantiske.I lys av dette er det uakseptabelt at norske politikere fortsetter i et blindspor som var normen i 1648 og enevoldstiden, men som i dag kun finnes i ikke-demokratiske land. Pluralisme, likebehandling, frihet til ikke-politiske rom og ikke-politisk autoritet og beslutningsprosess - dette er hva et reelt demokrati handler om. Sett med moderne øyne er den norske statskirkedebatten er utdatert og reaksjonær