La oss gjennomføre et tankeeksperiment og si det var omvendt. La oss si at studentprest Øivind Benestad, som har ledet arbeidet med «Homofili og kristen tro», tilhørte en minoritetsgruppe av heterofile. Storsamfunnet syntes unektelig det var merkelig at folk kunne bli tiltrukket av mennesker med et annet kjønn. Bare tanken på å kopulere med mennesker av et annet kjønn var til å spy av for de fleste, men la gå. Så lenge de heterofile ikke plaget andre med følelsene sine fikk det være opp til dem.La oss si at Benestad og de hetrofile var fornøyde med denne aksepten. De opplevde det selvsagt som noe urettferdig når de homofile hevdet at legningen gjorde dem så uskikket som omsorgspersoner at de verken ble godtatt som foreldre eller kirkelige sjelesørgere (tidligere hadde de heller ikke fått være lærere), men Benestad regnet med at tiden og kunnskapen var på de heterofiles side i denne saken. Med en viss lettethet konstaterte minoriteten at det stadig kom nye forskningsrapporter som konkluderte med at folk med deres legning både var redelige mennesker, dyktige prester og gode foreldre. Det var stadig framskritt å spore i «heterodebatten». Etter at de fikk politisk gjennombrudd for ekteskapsloven, en partnerskapslov mellom to mennesker av ulikt kjønn, hadde den tyngste motstanden roet seg også. Mye hadde skjedd på ti år. Nå var til og med en av ordførerkandidatene i Kristiansand åpen, praktiserende heterofil. Verden hadde sandelig forandret seg. Synet av kvinner og menn som gikk omslynget skapte verken furore eller overskrifter, og Benestad og hans likesinnede opplevde for første gang å få gå i fred, selv når de leide kvinner på gaten.La oss si at hele denne situasjonen hadde gitt de heterofile en ny trygghet i tilværelsen. De levde rett og slett som vanlige mennesker. Med vanlige jobber, kjøttkaker til middag og seksualliv som døde i takt med tiden etter bryllupsdagen. Hetero-livet begynte å bli så likt det tradisjonelle A4-homolivet at noen heterofile hadde begynt å savne tiden da de skilte seg mer ut, men Benestad og hans likesinnede likte at samfunnet ga dem mulighet til å leve normalt. Ja, de syntes nesten det var en menneskerett.Derfor ble de urolige da 33 menigheter gikk sammen om et blad som skulle blåse liv i argumentasjonene om at de levde syndig og unormalt. Nok en gang hevdet kirkens menn og kvinner at de heterofile kunne endre legning, bare de var sterke nok i troen på Gud. De kristne heterofile trodde selvsagt på Gud, men tanken på å ha sex med en av samme kjønn bød dem likevel i mot. Det hjalp ikke at de andre sa at det var dette som var rett, og at deres dragning mot kvinner og menn var feil. Igjen ble de møtte med påstanden om at å elske en kvinne var blant de største synder en mann kan gjøre, og for en kvinne som ønsker å leve med en mann var synden like stor. En prest sa at de gjerne måtte være hetero, men at de ikke kunne ha sex med en av motsatt kjønn hvis de virkelig trodde på Gud. Dere kan helbredes, sa presten. Vi helbreder dere. Bare dere tror nok.De kristne heterofile visste at tro kunne flytte fjell. La oss si at de også hadde hørt om flere med deres legning som hadde klart å bli homofile. Riktignok kjente de ingen selv, men historiene var mange. For også de heterofile ville gjerne følge Guds ord. De hadde bedt. De hadde blitt bedt for. Det fantes behandlinger som pågikk over flere døgn. De var visstnok knallharde, men hvis Gud elsket dem ville han hjelpe dem til å elske mennesker av samme kjønn også. La oss si at uansett hvor mye de heterofile bad, så forble tiltrekningen og kjærligheten til det motsatte kjønn værende. Det var kanskje en straff for alle de ulovlige tankene som hadde bodd i dem? Og noen spurte seg: Var de i det hele tatt verd en plass hos den himmelske far, med sine syndige tilbøyelser og svake vilje? Og hvorfor ga ikke Gud dem styrke til å endre legning? Alle veier lå jo åpne, bare de kunne endre dette ene lille. Men det var visst ikke så lett, og i frustrasjonens kjølvann fulgte selvforakten. Den vokste seg stor. Like stor som synden de bar. La oss si at det var allment kjent at kristne heterofile strevde mer med å akseptere sin legning, enn «heteroer» i mer liberale miljøer. For å gjøre det noe enklere hadde de heterofile en åpen krikegruppe der de kunne møtes og diskutere, eller bare være sammen. Det var mange homofile som mislikte dette sterkt. De kunne ikke forstå vitsen, rett og slett. Ikke med landsforeningen deres, heller. Som på død og liv forsøkte å normalisere legningen ute blant barn og unge. På skolene i landsdelen der Øivind Benestad bodde var det akseptert at foreldrene kunne ta barna ut av klassen når det kom heterofile på besøk i timen. Ikke fordi de på alvor trodde at heterofili var smittsomt, men det var best å være på den sikre siden, tenkte de kanskje. Og skåne barna for disse utagerende pervoene som hadde sex med mennesker av motsatt kjønn. La oss si at disse holdningene var ganske massive i deler av distrikts-Norge der kirken sto sterkt. Og at minoriteten derfor fryktet at det nye ressursbladet «heterofili og kristen tro» ville gjøre det enda vanskeligere å nå fram til de det gjaldt med kunnskapen om at det konservative synet på heterofili var på vikende front i den moderne delen av verden. At argumentene som ble brukt mot de heterofile og deres liv berodde på omdiskuterte tolkninger av Skriften. At alle mennesker var like mye verdt, uavhengig av hudfarge, religion og seksuell legning. At fordømmelsen fra kirkelig hold i virkeligheten var en alvorlig inngripen i retten til et privatliv, og en overprøving av sentrale, universelle menneskerettigheter. Den type ting. La oss si at det var slik. Og la oss si at du, som leser, har tatt ironien i teksten, kanskje til og med humret en smule. I så fall har du trolig også sett paradoksene som ligger i redaksjonsleder Øivind Benestad og de 33 kristne organisasjonenes utstrakte og velmenende håndslag til det de kaller en åpen debatt. Hvis du derimot føler at denne kommentaren er respektløs og proviserende — at den går for langt - er det kanskje betimelig å spørre seg hvorfor. Forskjellen på denne teksten og artiklene i «homofili og kristen tro» er at dette er ufarlig fiksjon. Øivind Benestads ressursblad er en del av virkeligheten.