Hans Rossiné er teaterkritiker i Dagbladet. Tirsdag gikk han ut i sin egen avis med et forslag om å tegne om det norske teaterkartet. Regionteatrene i Mo i Rana, Skien, Førde og Molde ville han legge ned så raskt som mulig, mens Agder Teater i likhet med tre andre teatre burde vurderes nedlagt. Den umiddelbare bakgrunnen for forslaget var det økonomiske rotet ved de fire teatrene i den første gruppen, men Rossiné mente også at det var sterke kunstneriske begrensninger knyttet til regionteatrene slik de nå arbeider.Det siste er vi enig med han i. Men når han da foreslår å styrke de nasjonale teatrenes reisevirksomhet som plaster på såret for nedlagt virksomhet i regionen, er han på ville veier. Er det noe vi ikke mangler i Agder, er det importvare på scenen. Er det noe vi mangler i Agder, er det midler til å dyrke frem en regionalt forankret teaterkultur.Vi er ikke blinde for at noen av de minste regionteatrene våre ikke er liv laga. Nærmarkedet er rett og slett for lite. Men at det ikke skulle være mulig å etablere en teatertradisjon i Kristiansand med sitt store oppland, nekter vi å tro. Og det er her Rossinés perspektiv blir både snevert og uhistorisk.Teateret som europeisk fenomen vokste frem i alle byer der borgerskapet var stort nok til å bære det. Og det betydde at det i de fleste land med tiden oppstod en teaterkultur som var regional i den forstand at den var forankret i de ulike regioners eliter, men nasjonal og internasjonal i den forstand at de mange teatrene åpnet seg mot utenverdenen i repertoarvalg og ansettelser. Slik står særlig teatrene i Bergen, Trondheim og Stavanger i et fruktbart spenningsforhold til teatrene i Oslo. Det er også dette som i sum gir oss en nasjonal teatertradisjon.Regionteatertanken på 1970-tallet sprang ut av den tids umiddelbare begeistring for desentralisering og det vi kan kalle et folkelig-kulturelt perspektiv. Dermed ble fellen i mange sammenhenger strukket for langt, i kulturlivet som innenfor andre sektorer. Det må det være mulig å korrigere for. Men det blir helt galt å gjøre opp for fortidens synder på teaterfronten ved å tilby en forsterket riksteatervisjon til den kulturhungrende utkant. Det ville være å mistolke tidens krav.Vi lever i en tid der regionenes Europa igjen passer som merkelapp på utviklingen såvel kulturelt som økonomisk. Sterke regioner må også ha sterke kulturinstitusjoner. I Agder må derfor Kristiansands rolle som åsted for et livskraftig teater bekreftes. Så får den kunstneriske og økonomiske boinnberetningen fra Molde, Førde og Mo i Rana bli en annen skål. Men med Kulturdepartementet trygt forvart hos Senterpartiet, er det lite som tyder på at Rossiné får politisk gjennomslag for sine synsmåter også på det punktet.