Statsminister Kjell Magne Bondevik har all grunn til å være fornøyd med den politiske utviklingen den siste tiden. Regjeringen hans har overlevd lenger enn noen ville ha trodd, og nå har han også gode sjanser for å lykkes med det partnerbyttet regjeringen behøver for virkelig å kunne kalle seg sentrumsregjering. Da er det lett å bli overmodig og tro at selv elementene lar seg kommandere fra Statsministerens kontor.Annerledes kan det ikke forstås når Bondevik ber Thorbjørn Jagland og Arbeiderpartiet om å ta det med ro i EU-spørsmålet av hensynet til samarbeidet med regjeringen. En ting er at Bondevik selv og regjeringens hans ikke er tjent med at EU-saken bringes opp på bordet, noe annet er å tro at han kan styre debatten om denne saken i Arbeiderpartiet, eller for den saks skyld i offentligheten. EU-saken lever sitt eget liv i det norske politiske miljø. Det burde Bondevik også forstå.Når saken ikke har spilt noen fremtredende rolle de siste par årene, er det fordi vi stadig befinner oss i en slagskygge fra debatten og folkeavstemningen for fem år siden. Det norske samfunn og mange av de politiske partiene — med Arbeiderpartiet som det fremste eksempel - tåler rett og slett ikke å kjøre EU-debatten for full maskin i tide og utide. Det vet ikke minst Thorbjørn Jagland alt om. Det var mye hans fortjeneste at Arbeiderpartiet kom seg helskinnet gjennom denne debatten forut for avstemningen i 1994.Men Thorbjørn Jagland værer selvfølgelig også at debatten må tas på nytt i nær fremtid, rett og slett fordi Europa-spørsmålet er uløst. Her er det selvfølgelig også en substansiell uenighet mellom Bondevik og Jagland. Bondevik vil hevde at spørsmålet er løst i og med EØS-avtalen, mens Jagland vil hevde at alle de politiske, kulturelle og sosiale utfordringene fra Europa møter oss ennå selv om vi har en økonomisk avtale med Brussel.Det er en uenighet Bondevik burde ha tiet om akkurat nå. Ikke minst fordi han måtte vite at Thorbjørn Jaglands manøver for å komme sentrumsregjeringen i møte om budsjettet i seg selv trekker maksimalt på Jaglands autoritet i eget parti. Når Bondevik i tillegg nærmest ber Jagland feie EU-saken under teppet på partilandsmøtet neste høst, burde han vite at han ber om det umulige. Ja, hva verre er, han ydmyker lederen for Norges største parti offentlig, og det kan ikke annet enn skade de pågående budsjettforhandlingene.Kjenner vi Kjell Magne Bondevik rett, innser han dette når han får tenkt seg om. Det er mye han som statsminister kan utrette, men det er likevel noe han må la ligge. Han kan ikke piske havet, kommandere stjerner, sol og måne, og han kan heller ikke holde EU-debatten under lokk, aller minst i andre partier.