Partiet ønsker å øke det offentliges andel av bruttonasjonalproduktet. Det vil gjøre noe med de økende sosiale forskjellene i Norge, og det vil ta et krafttak for distriktspolitikken. De to første sakene innebærer en sviende kritikk av Arbeiderpartiets politikk gjennom 90-årene, mens den siste saken er Senterpartiets flaggsak gjennom alle år.Vi skal være fair med et parti vi ofte anklages for å ville til livs. Det foregår mye i og rundt Senterpartiet for tiden. Når partiet står opp for sosial utjevning og offentlig sektor, er det Senterpartiet og ikke Arbeiderpartiet som bærer arven fra det legendariske kriseforliket i 1935 videre. Så kan vi diskutere om det er Senterpartiet som står fast i gamle spor eller om det er Arbeiderpartiet som har løpt fra sin historiske arv og politiske misjon.Når det gjelder distriktspolitikken, har vi tidligere påpekt den dristige toppingen av laget som partiet har foretatt ved å plassere sine fremste politikere i Kommunal— og regionaldepartementet. Det forplikter å satse så sterkt, samtidig som det gir stor fallhøyde dersom partiet mislykkes. Men med den dårlige oppslutningen partiet nå har på meningsmålingene, er det likevel mer å vinne enn å risikere ved å sette alt på ett kort.Skal Senterpartiet lykkes med distriktspolitikken, behøves det nye grep. Det erkjenner også partiledelsen, som har gått utradisjonelt til verks. Vi har for eksempel stor sans for de forsøkene som er på gang med å legge ut ekstra store tomter til folk som vil etablere nye hushold på bygdene, gjerne også om det skjer ved å dele opp gårdsbruk. Arealer er bygdenes fremste aktivum. Og kan folk skaffe seg ti mål tomt til samme pris som for et halvt mål i byene, sier det seg selv at det er mange som vil slå til på slike tilbud.Derimot synes vi mindre om andre forslag. Mest håpløst av alt er prosjektet for å utdanne såkalte positivitetsagenter: unge, friske mennesker som skal sponses av myndighetene for å drive reklame for livet i hjembygda og lokke jevnaldrende innflyttere til utkantene. Denne nymotens kombinasjon av «Up with people» og «lokalpolitisk kommisærvirksomhet» er på sitt beste i slekt med det mest ha-stemte i den norske væremåten, på sitt verste en avlegger av det mest intolerante og doktrinære i europeisk politikk. Uansett burde slikt være utgått på dato. Vi skal ikke hevde at Senterpartiet ikke kan ha begrenset suksess med noen av sine distriktspolitiske tiltak. Men partiet må huske at et økende flertall av landets innbyggere bor rimelig sentralt. For det store flertall av disse igjen er det heller ikke noe problem forbundet ved å bo slik. Dermed er betalingsvilligheten for en omfattende distriktspolitisk innsats synkende, og særlig dersom den kommer til fortrengsel for andre viktige tiltak for et bedre samfunn.