Gårsdagen gav håp om at en internasjonal styrke endelig kan rykke inn i Øst-Timor og gjenopprette en slags orden i dette lille og hardt prøvede landet. I så fall representerer det en gledelig vending i en konflikt som tegnet til å bli en av høstens mest alvorlige internasjonale konflikter. Men mye avhenger ennå av hva de indonesiske myndighetene gjør i dagene som kommer. De er åpenbart under et meget sterkt press for å slippe en FN-styrke til på den voldsherjede øya.Og bare dette kan i seg selv ses på som et bevis på at en internasjonal opinion ikke kan neglisjeres i det lange løp, selv av en regional stormakt som Indonesia. Øst-Timor har under én prosent av Indonesias innbyggertall, og landet har sin eneste grense på land til sin aggressor i vest, Indonesia. Det er ikke så mange årene siden en slik situasjon ville ha hatt én gitt utgang, noe de indonesiske makthaverne også så for seg da det portugisiske koloniveldet, som Øst-Timor var en del av, falt sammen.Men om den internasjonale opinionen kan mobiliseres til forsvar for svake minoriteter og utsatte folkegrupper i ulike deler av verden, er det et stadig misforhold mellom den økende kunnskap vi har om den politiske og humanitære utviklingen i de samme deler av verden, og hva det internasjonale samfunn kan mønstre av autoritative institusjoner. FN, som ble tuftet i den første etterkrigstidens optimisme for over 50 år siden, sliter stadig med å skaffe seg nok autoritet og midler til å fylle sin rolle.Derfor vil vi ikke glemme fiaskoen i Rwanda eller den svært så blandede innsatsen på Balkan når FNs muligheter til å få situasjonen på Øst-Timor under kontroll, skal bedømmes. Ett er likevel ganske sikkert: FNs tilstedeværelse vil dempe voldsutøvelsen; det blir rett og slett umulig for den indonesiskstøttede militsen å gjennomføre sine redselshandlinger i samme omfang som hittil, selv om den politiske løsningen for Øst-Timor skulle drøye med å la seg realisere.Det er et paradoks dette, at det i en verden der informasjonsflyt, kulturelle impulser og økonomiske transaksjoner bidrar til å krympe avstander, der vokser de globale politiske institusjonene bare langsomt frem. En av de største bremseklossene for det er FNs vertsland, USA, som gjennom å holde tilbake store pengebeløp til verdensorganisasjonen, og ved å la den spille annenfiolin i de mest kritiske internasjonale konflikter, fortsetter å tviholde på sin egen rolle som verdenspoliti.Først når verdens eneste gjenværende supermakt oppgir denne posisjonen i forhold til FN, vil det kunne komme ny optimisme inn i systemet. Og det behøves, for tallet på konflikter som ikke kan løses på en tilfredsstillende måte innenfor rammene av nasjonalstaten ser ikke ut til å minske, hverken i Europa eller i andre verdensdeler.