I boken avslører hun at hun aldri hadde påtatt seg partilederjobben i 1995 hvis hun hadde visst hvor vanskelig det kom til å bli. At hun hele tiden måtte leve i skyggen av Kjell Magne Bondevik, var den største belastningen. Mangelen på støtte i organisasjonen brøt henne sakte og sikkert ned. Etter enkelte landsmøter kom hun hjem og bare gråt.

Det er et ubarmhjertig indre liv hun beskriver i omsorgspartiet KrF. I stedet for å gi henne en reell sjanse, blir Bondevik hele veien målestokken for den jobben hun gjør. Det sier selvsagt noe om Bondeviks posisjon i partiet, men også noe om en organisasjon som ikke evner å gi støtte og oppmuntring til enkeltmennesker som åpenbart trenger det.

Svarstad Haugland hudfletter den såkalte «havarikommisjonens» arbeid, og røper at den i det hauglandske hjem ble kalt «Mordkommisjonen». Utvalget ble nedsatt for å granske årsakene til valgkatastrofen i fjor. Svarstad Haugland ble tillagt det meste av skylden for tilbakegangen, og kommisjonen, som ble ledet av Oddvar Hodne fra Vest-Agder KrF, konkluderte med at hun burde trekke seg. Også Jon Lilletun mente det var best om hun gikk av.

«Havarikommisjonen» lot partiets stortingsrepresentanter fremme sin kritikk mot partilederen anonymt. Hvordan KrF kan forsvare slike metoder, er uforståelig. Det blir umulig for den som angripes å foreta seg noe når vedkommende ikke vet hvem det er i egne rekker som står bak. Slike bakvaskelser er bare egnet til å skape mistenksomhet og vondt blod.

Det sier også sitt om kulturen i KrF at nære partifeller i november 2003 uttalte at de ville støtte Svarstad Haugland om hun valgte å fortsette som partileder. Men de sviktet da det gjaldt. Hun ble stående igjen alene, og ble syndebukken for en tilbakegang som var alles ansvar.

Vi hører til dem som i forbindelse med lederskiftet i januar mente at Valgerd Svarstad Haugland ufortjent ble tillagt skylden for partiets dårlige kommunevalg. KrF har da heller ikke fått noe oppsving med Dagfinn Høybråten som ny partileder. En opprivende nominasjonsprosess har vist at partiet er dypt splittet, og at det er mye uoppgjort mennesker imellom.

Oddvar Hodne uttalte i vår avis i går at Svarstad Haugland ved sin avgang valgte å ta ansvar på en ryddig og ærefull måte som ikke skapte splid i partiet. Det hun beskriver i sin bok, tyder tvert imot på at KrF har en stor ryddejobb å gjøre for å fjerne ukulturen internt i partiet og gjenopprette tilliten til velgerne.