Barnehage-pakken, der Arbeiderpartiet, SV, Sp og Fremskrittspartiet nærmest har instruert regjeringen, er det siste eksempelet der regjeringen settes på sidelinjen av opposisjonen. Så langt har mindretallskoalisjonen balansert på en stram line mellom Stortinget og regjeringsbygget, men denne helgen varslet Venstres leder, Lars Sponheim, at grensen er nådd. Under Venstres landsstyremøte tok han et oppgjør med opposisjonen og påpekte at det går en grense for regjeringens tåleevne. De kan ikke akseptere at stortingsflertallet øker utgiftene på statsbudsjettet i det uendelige, uten å foreta seg noe.Utspillet er høyst betimelig. Vi forstår Sponheims frustrasjon. I dagens situasjon er det særlig hans parti og Kristelig Folkeparti som lider. Høyre har fått igangsatt prioriterte reformer, både når det gjelder kommunepolitikken, skolepolitikken og til en viss grad skattepolitikken. Men de tidligere sentrumspartiene taper ansikt i dobbel forstand. De opplever stadig ydmykelser fra opposisjonen som presser gjennom saker de selv har tatt til orde for, men som ikke har førsteprioritet i Sem-erklæringen. Samtidig opplever de at det ikke finnes handlingsrom for å prioritere egne saker i regjeringsposisjon.Det er derfor ikke overraskende at reaksjonen kommer fra et av mindretallspartiene i mindretallsregjeringen. Men det er nok et tegn på en svekket Bondevik, at utspillet ikke kommer fra statsministeren selv.KrF opplever på samme måte som Venstre å bli offer for samarbeidet på kryss og tvers av partiskiller og politiske akser i Stortinget. Men i stedet for å innrømme alvoret i en situasjon der regjeringen er i ferd med å miste styringen over neste års budsjett, har Bondevik så langt gjort sitt beste for å marginalisere problemene. Det er ingen god håndtering av en politisk ringrev som Kjell Magne Bondevik. Stortingsregjereri tjener ikke den norske økonomien på verken kort eller lang sikt, og som statsminister har han et særskilt ansvar for å sette grenser i forhold til Stortinget.Utad har Bondevik skapt et inntrykk av å være på defensiven i stadig flere saker. At Lars Sponheim måtte ta et lenge tiltrengt oppgjør med opposisjonen, tyder på at Bondevik heller ikke er på offensiven innad i regjeringen.Dette er en situasjon verken han, Kristelig Folkeparti eller regjeringen er tjent med i lengden.