Det gikk ikke lang tid før de første kommentarene kom i debattfeltet under saken om den nye biskopens nye leilighet. Ikke overraskende var de fleste innspillene negative. Men noen av dem var mer enn det, de var på grensen til hatske.

Det er alltid lett å kritisere høye priser for en leilighet, særlig når det er en form for fellesskap som betaler, i dette tilfellet Opplysningsvesenets fond, som har ansvar for kirkens preste— og bispeboliger.

vidar udjus1-konturskjært.jpg

Men i denne saken er det viktig å skille snørr og barter. Mener man prinsipielt at en biskop ikke bør ha tjenestebolig, er det greit nok. Da blir enhver pris for høy.Men synes man det er ok at biskopen også i fortsettelsen skal ha en slik bolig, blir saken vanskeligere. Eller lettere.

Det er ikke lenge siden den gamle biskopboligen ble solgt, fordi den var uhensiktsmessig. Den innkasserte rundt fem millioner kroner.

Opplysningsvesenet – som altså eier biskopboligene, de eies ikke av biskopene — kunne valgt å kjøpe en ny bolig til omtrent samme prisen. Det hadde vært den trygge løsningen, hvis det viktigste var å unngå kritikk. Men ikke nødvendigvis den beste.

I 2013 må kirken kunne tenke annerledes, også når den skal innlosjere sine ledere

For hvis målet var å få en bolig som både er ønsket av den nye biskopen og i tillegg vil være en trygg investering, er det ikke rart at valget falt på en leilighet i dette området.

Men er ikke ni millioner kroner mye? Absolutt. For de aller fleste av oss altfor mye for en bolig. Men en tjenestebolig er ikke og skal ikke være en vanlig bolig. Og hva er passe pris for en slik? Seks millioner? Syv?

«Kirken den er et gammelt hus», heter det i Grundtvigs salme. Den er fra 1837. I 2013 må kirken kunne tenke annerledes, også når den skal innlosjere sine ledere.