Mer enn hver fjerde velger foretrekker nå Fremskrittspartiet, og i Nord-Norge vil 40 prosent stemme på Carl I. Hagens parti.Det er gjentatt til det kjedsommelige at meningsmålinger ikke er valg, og det er tre år til neste stortingsvalg. Og populistiske partier har det med å tiltrekke seg velgere mellom valgene i protest mot den sittende regjering.Men en vedvarende oppslutning om Fremskrittspartiet også fram mot neste stortingsvalg, vil være en demokratisk utfordring for det norske politiske system og for det norske partisystemet.Hvis ikke Høyre eller KrF endrer holdning til spørsmålet om et regjeringssamarbeid med Frp, vil vi være i en situasjon hvor mellom hver tredje og fjerde velger stemmer på et parti som er dømt til å være i permanent opposisjon. I norsk politikk må vi tilbake til mellomkrigstiden for å finne en tilsvarende situasjon. Da var Arbeiderpartiet det desidert største partiet ved valgene fra 1927, men ble oppfattet som ideologisk spedalsk av de borgerlige partiene — inntil Bondepartiet inngikk kriseforliket med Arbeiderpartiet i 1935.Derfor er utfordringen for dagens partier enten å tette gapet og finne fram til samarbeidsordninger med Fremskrittspartiet, eller å bygge styringsdyktige koalisjoner som kan styre uavhengig av Fremskrittspartiet.Det første synes uoverkommelig i dagens situasjon, hvor et samarbeid mellom Frp og Bondevik-regjeringen strander på grunnleggende uenighet om bruken av statens penger, i tillegg til de mer ideologiske og følelsesmessige konflikter.Og heller ikke det andre alternativet er synlig i dag. Selv med en oppslutning på 14,6 prosent ved siste stortingsvalg, har Fremskrittspartiet en avgjørende innflytelse på norsk politikk. En koalisjon av Ap, SV og Sp ligger for tiden lysår fra å utgjøre noe styringsdyktig flertall.I dette spillet er det to jokere - KrF og Frp. KrF vil kunne bidra til å skape et regjeringsflertall sammen med venstrepartiene dersom de velger å oppløse trepartiregjeringen foran eller etter valget i 2005. Hvis ikke vil Frp fortsette som et upålitelig opposisjonsparti som enhver mindretallsregjering må forholde seg til for å samle flertall for sine budsjetter og forslag. Dette er det politiske scenariet fram mot neste stortingsvalg, med et fremskrittsparti som i overskuelig fremtid vil være en politisk paria inntil noen inviterer partiet inn i regjeringsvarmen.