Oftere og oftere har jeg, til min store befippelse, oppdaget sportssyklister halsende om lag en halv meter bak bagasjebæreren min — eller «heilt oppi fua», som vi sier det på gammel-kristiansandsk.
Hva i all verden har de der å gjøre?
Hjem til ungene
Ikke er jeg med i en sykkelklubb. Ikke sykler jeg lagritt til hverken Hovden eller andre, høyereliggende styrkeprøvesteder. Jeg skal bare hjem fra jobb, jeg. Hjem til ungene og lage middag og hjelpe til med lekser. Men jeg har god fart oppover bakke, takket være min lille hjelpemotor på el-sykkelen.
Jeg har hatt den luksusen i hele vinter å fly glad og fri bortover nesten tomme sykkelstier til og fra byen, hver morgen og ettermiddag. Det er en vintersyklists privilegium å ha veien nesten for seg selv. Men noen ihuga og veltrente medsyklister har jeg da hatt. Av og til, spesielt i oppoverbakke, trør jeg greit forbi dem. Ikke fordi jeg MÅ, men fordi el-sykkelen rett og slett går så fort at det letteste er å foreta en forbikjøring.
Men som regel ligger jeg bekvemmelig og koser meg bak stramme rumper i tighte sykkelbukser, og nyter den upåklagelige utsikten.
Men i vinter har altså noe skjedd: Jeg har blitt lokkehare!
Langt over intimgrensa
Som ville greyhounder på en veddeløpsbane jager de tett bak meg. Jeg kjenner nærmest pusten i nakken. Det er en merkelig opplevelse å være i tet på en tempoformasjon jeg ikke visste jeg var en del av. En gang, like etter Elixia i Vågsbygd, skulle jeg svinge av til venstre, og kastet heldigvis et blikk bakover for å se om det lå noen der. Og sannelig: Der var det en! Han var så nær at han nesten kunne dratt meg i buksestrikken. Det er langt over intimitetsgrensa for meg - i alle fall når jeg sykler. Jeg hylte høyt, før jeg rakte ut handa og sjanglet til venstre, av sykkelstien og oppover mot gangbrua.
Er det en ny trend blant dere som bruker sykling som trening? Å ligge i vindskyggen til oss el-syklister? Vi holder jo jevnt høy snittfart, og det er vel kanskje det dere skal trene på. Eller bruker jeg en spesielt god parfyme?
Flere ganger
Dette har ikke skjedd bare en gang i løpet av vinteren, men flere. Jeg blir litt bekymra, jeg. Hva om jeg bremser brått? Det kan jo hende jeg oppdager en fin løvetann jeg vil plukke.
En liten oppfordring til dere sykkel-borrer som trener til den store styrkeprøven eller andre sykkelritt: Hold avstand! Neste gang glemmer jeg kanskje å gi tegn. Og da blir det verst for oss begge.