I løpet av november fikk jeg flere ganger spørsmålet om hva denne barten konkret kunne gjøre for behandlingen av min kreft? Selvsagt ingen ting direkte. Men den kunne kanskje fungere som et kommunikasjonsmedium for å få satt «mannekreften» på dagsorden. Kvinnene har gjort det lenge, med sin utrettelige kamp mot brystkreft. De har vært flinke og kommet langt, selv om det dessverre er mange grelle eksempler på manglende koordinering mellom selve kreftbehandlingen, ofte fjerning av deler av— eller hele brystet, og den nødvendige oppbygningen av et bryst igjen i den hensikt å sikre kvinnens egenfølelse og verdighet. Det må vi bare håpe man lykkes med meget raskt.

Intime forhold

Vi menn er dårlige til å snakke om personlige ting, og særlig vanskelige saker som prostata- og testikkelkreft. Og det er kanskje heller ikke så rart, siden dette også dreier seg om intime forhold, sågar kanskje enda «verre» enn bryster. I så henseende har barten en funksjon ved at den setter vår rosa sløyfe aksjon på dagsorden. Det kan forhåpentlig utløse en vanskelig samtale som kan ende opp i spørsmålet om nettopp du har sjekket deg. Prostatakreft er den kanskje sterkest voksende kreftformen hos menn, og den krever å bli satt på dagsorden like seriøst og målrettet som brystkreft hos kvinnen. «Trøsten» til nå har vært at de fleste dør med prostatakreft, og ikke av den. Det er for så vidt riktig, men mange dør tross alt av denne kreftformen hver dag, og antallet er stigende. Kanskje delvis fordi vi lever lenger, men for mange vil det dessverre likevel resultere i en alt for tidlig død ut fra en normalprognose.

Problemet er bare at man ikke alltid kan si på forhånd hvilke inngrep som var nødvendige eller ikke.

Behandling av prostatakreft skjer gjerne ved følgende metoder; ingen behandling/oppfølging og observasjoner, operasjon, stråling og cellegift eller kombinasjoner av dette. Jeg vil dvele litt ved det første, nemlig ingen behandling. Det er faktisk også en viktig behandling fordi det viser seg her, som på så mange andre områder innen medisinen, at man også ved prostatakreft er utsatt for overbehandling. Man foretar ofte inngrep «for sikkerhets skyld», mens det i ettertid viser seg at inngrepet ikke var nødvendig, men likevel med fullt utslag av til dels betydelige bivirkninger. Problemet er bare at man ikke alltid kan si på forhånd hvilke inngrep som var nødvendige eller ikke. Det viktige her er selvsagt de forberedende undersøkelser, analyser av vev, kreftens karakter etc. (Siden jeg ikke er lege, skal heller ikke ta dette videre ved å forsøke og gi det preg av å være en vitenskapelig vinkling). Kreften er med andre ord meget individuell, men uansett karakter, vil tidlig og økt kunnskap om kreften gi en forbedret prognose ved at tiltak kan settes inn på et tidlig nok stadium og på en måte som både er virksom og skånsom for pasienten.

Av det «snille» slaget

Jeg vil i resten av denne kronikken ta for meg min egen situasjon relatert til «avventende» strålebehandling. Min påviste prostatakreft, og som jeg har gått med i kanskje fire år nå, er heldigvis av det «snille» slaget, i hvert fall enn så lenge (bank i bordet!). Den har vært nøye og bra oppfulgt på sykehuset i hele perioden, herunder med vevsprøver og MR/CT, og det har ikke vært nødvendig å foreta seg noe utover dette, enda. Imidlertid så spriker det noe mellom hva de forskjellige legene sier og hvilket forløp for kreften man ser for seg, holdt opp mot egne følelser.

Hvis det beste rådet er å gjøre «ingen ting», så må man jo i utgangspunktet stole på det. På den annen side er det min kropp og min kreft. Hvis det gjøres feilvurderinger eller oppstår komplikasjonen, er det jeg som lever eller dør med det. Det er ikke behandlende leges problem, heller ikke helseministerens, det er mitt. Og siden det tross alt gjøres en del feil også i kreftbehandlingen; I hvilken grad har man kontroll på når min kreftsvulst eventuelt løper løpsk? Og har man eventuelt også da kontroll ?

I hvilken grad har man kontroll på når min kreftsvulst eventuelt løper løpsk? Og har man eventuelt også da kontroll ?

Dette bringer meg inn til selve kjernen i problemstillingen. Hva er adekvat kreftbehandling i år 2015, all tilgjengelig viten tatt i betraktning? Det finnes en strålebehandling som kalles Brachy-terapi. Den består i at man fører inn en radioaktiv partikkel direkte i prostata, og lar den stråle innenfra og ut. Det er et engangsinngrep, i stedet for 30-40 stråledoser utenfra, med ditto skade dette kan påføre kroppen. I tillegg er den anerkjent for å være mer treffsikker og derfor mer effektiv enn tradisjonell stråling, og derved også bedre egnet for bruk i tidlig stadium og for å hindre overbehandling og bivirkninger. Denne metoden brukes i hele den vestlige verden, bare ikke i Norge (bortsett fra høystråledoser for langt fremskreden kreft). Vi er mange som har stått «på venteliste» for denne behandlingen på Sørlandets sykehus i flere år, og langt på vei blitt lovet at det snart vil finne sted, for bare å finne ut at det ikke skjer noe fordi behandlingen er blitt politikk . Mens Sørlandets sykehus nå kan gjennomføre denne skånsomme strålebehandlingen, og da som det første sykehuset i Norge, så får man ikke tillatelse til det fra Radiumhospitalet, fordi Radiumhospitalet skal være «først og best» på kreftbehandling i Norge, og de har ikke Brachy-terapi på sin prioriteringsliste. Catch 22?

Dagens behandlingsregime

Er det riktig at formalbyråkrati og kompetansekrangel skal føre til at nødvendig kreftbehandling ikke finner sted, og at ingen rykker frem i køen fordi eksisterende behandling ses på som adekvat? Jeg skulle gjerne ha sett at kampen bak Movember-barten kunne påvirke dette forholdet slik at ventelistepasientene kom i gang med sin langt mer skånsomme- og virkningsfulle kreftbehandling enn det dagens behandlingsregime for prostatakreft utgjør.