På en undersøkelse i forkant med en rekke spørsmål ble vi bl.a. spurt om vi var for eller mot at likekjønnede skal få gifte seg i kirken.

Mitt svar blir av Fædrelandsvennen karakterisert som «ikke avklart».

De som stemmer må vite hva de stemmer på, derfor denne presiseringen:

Vedtatt av Stortinget

I Norge har vi en lovgivning som gjør at både likekjønnede og par bestående av en kvinne og en mann kan gifte seg. Dette er en vedtatt ordning av det norske Stortinget.

Vi ser nå at spørsmålet om likekjønnet ekteskap i kirken skaper stor diskusjon, en diskusjon som dessverre kan vare over lang tid og som ikke minst de det angår aller mest, de homofile og lesbiske, opplever som vanskelig.

Selv de av oss som ikke har «solgt alt vi eier og gitt det til de fattige», slik Bibelen gir oss beskjed om, søker jo til kirken. Vi får del i kirkens felleskap. Homofile og lesbiske må for all del oppleve det samme.

Staten står for vigsel

I en rekke land er det helt naturlig at det er staten som følger opp sin egen lovgivning og står for vigsel av de som ønsker dette. Dette fører også til at kirken ikke vier verken heterofile eller likekjønnede, jeg tror med fordel vi kunne hatt en tilsvarende ordning i Norge.

De som ønsker en kirkelig velsignelse og forbønn får denne i en egen seremoni. En gruppe prester i Kristiansand har nå etablert en ordning med forbønnshandling for likekjønnede som ønsker dette i kirken, en ordning som kanskje kan danne mal for en felles praksis. Dersom kirken framdeles skal vie i framtiden, vil det være naturlig at man vier alle slik ekteskapsloven legger opp til.

Jeg har gleden av å ha venner som er lesbiske og homofile. Min personlige erfaring er at vi i menighetene har et langt bedre og enklere forhold til dette enn det som framkommer i debattene.

Fordommene lever

Det er kanskje behagelig for noen å lage kirken og menighetene til et sted der fordommene lever godt og trygt. Mitt inntrykk, og det er mitt personlige, er at slik er det ikke. De gangene jeg dessverre møter mennesker som gjør seg morsomme på homofile og lesbiskes bekostning med vitser eller ved å etterlikne feminine trekk, gjør det meg trist. Det må være vondt for de det gjelder, og det bør være helt unødvendig i dagens opplyste samfunn. Heldigvis er det ikke i kirken jeg opplever dette, og det er jeg stolt av.

Vi hadde en liknende situasjon for en del år siden, der noen valgte å plassere all overgrepsproblematikk på prester og menighetsledere. Selv om vi sikkert kan bli enda bedre, er jeg igjen stolt over at kirken tok tak, fikk god praksis med å anmelde og synliggjøre seksuelle overgrep. Alt for sent ble den samme debatten reist i andre miljøer, og vi ser nå bl.a. i idretten en helt annen vilje enn tidligere til å avsløre ledere som forgriper seg på unge mennesker.

All mulig respekt

Nå handler det om samfunnets forhold til en gruppe som fortjener all mulig respekt, de lesbiske og homofile.

Vi må som en levende folkekirke og som samfunn løse denne utfordringen på en så god måte at både folkekirken og våre lokalsamfunn blir et godt sted for alle. Kanskje kan vi finne en løsning i kirken som ikke gir langvarig strid og splittelse, men som gjør oss til en enda bedre kirke for folk flest.