At Kristiansand har blitt en større og mer moderne by siden jeg første gang prøvde å lure meg inn på røykfylte Telfords Pub i 1972 (ble knepet), kommer blant mye annet til uttrykk i floraen av utesteder. Ja, utvalget er blitt av nesten av kontinental karakter. Minnet om Lum Fong, Stiftsstadens første etniske restaurant og følgelig en kjempesensasjon, har svunnet hen.I dag er det globalisert helnorsk, irsk, japansk, thai, mexicansk og italiensk både her og der, uten at noen løfter et øyenbryn av den grunn.
Det er som det skal være.
Sett fra andre siden av disken er imidlertid bransjen strevsom, slett ikke noe for sykepleiere som vil jobbe maks hver tredje helg. Stressnivået er ofte høyt og kundene i overkant lystige og/eller deprimerte utover natta. Og apropos kunder: Med forbehold for de ekte, brune stedene, har restaurantbransjen et sabla illojalt publikum. Et nytt sted åpner, et gammelt gjenoppstår i ny drakt, så vips – der var kundene dine vekke.På toppen av det hele har bransjen – langt på vei med rette – ord på seg for mange useriøse spillere. At den derfor følges med haukeblikk av kemner og skjenkekontroll, er ingen motivasjonsfaktor i arbeidshverdagen.
Når det er sagt: Det må være en artig bransje å jobbe i!
Reddet seg unna konkurs i siste liten
Vi gamle bankfolk har en oppfatning av at øl er mest lønnsomt å selge. Det gir høyest bruttofortjeneste, altså lønnsomhet. Mat er ulønnsomt, ifølge vår gamle allmennkunnskap.Dukker vi dypere ned i tallene for de 23 utestedselskapene vi har sett på, er imidlertid bildet ikke entydig. Pieder Ro, som riktignok selger mye øl, men også masse mat i løpet av et år, scorer høyt på bruttofortjeneste. Det samme gjør sushi-restauranten Food Asylum. Mens et mer rendyrket ølsted som Harveys havner lengre nede på prosentrangeringen.
Så verden er visst ikke like enkel lenger. (Alt var bedre før.)
Ellers kan jeg anbefale et restaurantnavn fra Skien som er ledig nå: Sentrum Folkerestaurant.